Jeg tenker i duse farger nå.
Duse farger har ikke stress i seg. Ingen hyperaktivitet.
Duse farger fullfører seg ikke i en effektiv hastighet med stående ovasjoner til gevinst.
Duse farger flyter over i hverandre. Sakte. Mildt.
De har en egen evne til å lokke frem en form for behag; lar øyet hvile i en sky som stadig og nærmest usynlig er i forandring. Slikt sett er øyet i konstant aktivitet for å fange forandringen, samtidig som det hviler.
Altså ikke påtagende krevende, men likevel ikke helt uten karakter.
De duse fargene er undervurdert; smooth smartness.
De duse fargene lå som et filter i alle rommene i dag.
Rotet og skiten og hybelkaninene virket mindre skremmende å ta fatt på. Filteret bleika det hele slik at det så mindre krevende ut, ja nærmest tiltalende. Akkurat som popmusikk kan være av og til. Morten Abel, f.eks. Smooth smartness. Ikke krevende ved første treff, men smyger inn setninger og rytme-endringer i en taktfast, dus form som til syvende og sist gjør at du blir hengende ved…lik det øyet som hviler i skyen.
Jeg vet ikke hvor jeg begynte.
Det er bare tydelig at jeg var underveis. Sakte og mykt, nærmest i en form for behag.
Og det store rommet med lysekronen, fikk sin opprinnelige form tilbake. Den smale hallen fikk begrense seg med hvite lister, slik det alltid har vært ment. Og ut mot bakgården strakk vinduene seg utover, utover. På samme måte som sola fikk stråle inn.
De duse fargene former tankene mine nå. Former måten jeg skal smøre meg niste på. Former måten jeg skal erobre parken på. Og de duse fargene former reaksjonene mine i det jeg skal innse at jeg har brukt halve dagens solskinn til innedørs-aktiviteter.
Snart klar.
