Jeg bor ikke her. Eller d.v.s. jeg bor her, men i en annens sted. Et slags forhold av surrogat art, om du skjønner.Et forhold som stadig utvikler seg, selv om man skulle tro det hadde kollapset før det startet, siden jeg brått og brutalt kastet meg inn i det. Men det er på en måte en ganske lang og litt annen historie(som vedrører denne i en viss grad, men ikke av nødvendighet for å forstå denne), som jeg kanskje kan komme tilbake til en annen gang.Vel.Jeg bor ikke her, på en måte. Men jeg er her. Og her, vil si i en blokk; to etasjer og åtte leiligheter. Noen av leilighetene har tilhørende parkeringsplass (les: Viking redningstjeneste) og alle leilighetene har tilgang til bod både i loft og kjeller. I kjelleretasjen driver en jalla-jalla nærhandel; god butikk.På loftet har jeg ikke vært og sykkelen oppbevarer jeg tidvis i gangen og tidvis på kjøkkenet, hvilket indikerer for den skarpe leser, at jeg heller ikke valfarter i kjelleren. Med andre ord, jeg har ikke noe oppbevart som jeg gjerne skulle leid container for å effektivt kvitte meg med det jeg ikke har.Så til saken. Container har et snev av dugnad over seg, eller i verste fall dødsbo-feeling. I dette tilfellet, jo skinnende friskus-dugnad før vinteren biter seg fast. Hvilket initiativ!Men, jeg bor jo altså ikke her. Jeg er her i en annens sted. Og lørdagen nærmer seg, fort. Og klokken blir halv ti (dugnaden var satt til å starte klokken ti), jeg våkner og setter på vannet, dusjer og får satt presskanna på bordet. Sånn ca. fem over ti står jeg utenfor hovedinngangen, iført en syrinlilla bomullskjole og gullfarga alladinsko, med min rykende ferske kaffe i den guleste koppen ever i den ene hånden og sigaretten i den andre. Jeg løfter blikket og trekker inn den friske morgenluften og POFF! Så var idyllen brutt.
Jeg befinner meg midt i et hav av skitne bukser og hansker og river og ugress og menn og ei sur dame og jeg burde jo selvsagt ha tenkt meg om før jeg gikk ut og virkelig kledt meg for action og ikke være så ung og blond og NABO.
Men jeg bet tenna sammen(eller jeg gjorde det psykisk) og tenkte at dette er også Min Lørdag. Basta.
Slo ei frase ála: det er liksom dere er tidlig på “han” og greier…
Svaret jeg fikk var jo selvsagt at dugnaden starta 10.00 – sharp, på en måte.
Vel inne i hjemmets lune rede sendte jeg følgende sms: “du, det e litt, eller ganske så pinlig å stå utafor m mårraskaffen og ikke gjøre en døyt, rett foran øyan på dugnadsfolket som e i full vigør…”.
Min gode mann hadde dessverre “vært på’an” kvelden og natta før, som han selv uttrykte seg og ba pent og ydmykt om ikke jeg kunne “representere”. D.v.s. holde i ei rive eller ruske opp noe ugress, bare ha på seg et par av de skitne hanskene eller kaste noe søppel – whatever, liksom.
Tilslutt mota jeg meg opp og kledde meg i joggesko og gymbukse, skjerf og lue. Gikk ut og ble satt i arbeid. Vel og merke presist utenfor “din egen blokk”.
Jeg luka bedd(fire stykker faktisk), rakte plenene(tre stykker) og plukka søppel(ukjent antall) i nøyaktig femti minutter, sharp. Dessuten måtte jeg gjøre det med et sett hansker av typen godt brukt og bare venstre hender, takk.
Egentlig var det ganske deilig. Å være der ute. Grave i jorda. Den greia der liksom. Back to basic. Og når jeg sykla til mer sentrale strøk, iført den lilla kjolen og gullskoene, følte jeg at jeg frakta en stor hemmelighet om hvem jeg egentlig var.
For en lørdag!
Men egentlig skulle ikke denne posten handle om den lørdagen. Egentlig. Men det ble den å gjøre. Veldig lenge, inntil nå:
For det jeg egentlig ville frem til var min egen forbauselse over at jeg tydeligvis er ganske evneveik på luking og sånt. Sagt på en penere måte: jeg er noe forsiktig.
For på søndagen da jeg rundet hjørnet her, var det jo helt skrapa i bedene. Noen små dusker med noe som lignet, tja…avsagde buskvekster? Til og med rosehekken var klipt ned! Og inngangspartiet som jeg behørig hadde kosta og skrapt OG luka, var nedspylt og det fantes ikke ett sandkorn på tre meters avstand, ikke én sneip(jeg har et eget askebeger for slikt, gjemt på et lett tilgjengelig men usynlig sted) hverken utenfor døra eller i hele gata. Det var nesten sånn at jeg fikk en følelse av at det var riktig å kle av meg skoene når jeg hoppa av sykkelen.
Men det verste av alt var det at jeg fikk en følelse av at hun sure dama som satte meg i arbeid, drev å luska bak en av gardinene i naboblokka. Hun hadde jo tross alt planta tulipan-løk og krokus og bergnymfesolei og alt hva det ikke heter, og VIRKELIG hatt bruk for hagehansker. Til forskjell fra meg, liksom. Jeg som hverken bor der og derfor heller ikke deltok på det sosiale samværet utover kvelden. Vel, det siste der er neppe helt sant. Men det er også en helt annen historie. Og på en måte føler jeg liksom at denne storyen aldri kommer til å få sin finale, sin punchline – så,
to be continued(med alle dens aspekter og diggresjoner, faktisk)
