Desverre

Jeg måtte.
Jeg var meg og hadde fred i rommet. Jeg hørte på beat og Arne Garborg sin tekst var reinspikka erotikk og jeg tenkte at jaggu kan jeg se den teksten i et annet lys. Denne dagen. Jeg kunne si “Elsk” om så mange ting. Men ikke om deg. Desverre.

Du hadde akkurat våkna til liv. Var i din vår og sola som hadde steika rabiat hele dagen hadde forvirra og forelska deg. I livet.

Og det er derfor jeg hele tiden sier desverre.
Det at du kom i vinduet mitt.

Jeg hadde fred i rommet og skulle henge ut gjennom vinduet du tok. Mitt vindu. Min fred.

- – -

Jeg har aldri vært en Ikke-Drepe-Insekt-person. Men jeg kan huske fra fjorden, vinduene mine, og hvordan det var hver eneste sommer igjennom: vepsene som søkte tilflukt i karmen. Dreit og surra, var spydige i flabben og bare lå der på ert – hele døgnet. Og den fjorden. Der lyset aldri ga seg. Aldri.
Jeg kan huske hvordan jeg brukte de skitne glassene fra kvelden før og et helt rent A-4 ark. Glasset over. Arket under.
Så lukka jeg vinduet opp på vidt gap og slapp dem ut. Vepsene. Alle som en.
Ikke bare fordi jeg skulle gi dem luft og fri og liv og alt det der – like mye fordi jeg følte et slags adrenalin-rush. Av å mestre.

Jeebs! Mennesket mot innsektet.

Neida. Frykt. Og litt beven.

- – -

Men etterpå, når jeg tenkte på det at du måtte dø, da følte jeg litt at det var en skrekkfilm jeg var i. Bare fordi jeg sjekka øverst i søpla…

Vepsen var vekk!

- – -

Sjekk ut Valkyrien Allstars om du ikke har gjort det allerede. Ta en runde med Arne Garborg i samme slengen?

“Budget”-provokasjon

Jeg hadde virkelig ikke tenkt å falle i tanker i dag. Jeg hadde ikke tenkt til noe særlig egentlig. Men, jeg hadde en liten rastlaus maur i ryggraden, som likevel ikke plagde meg nevneverdig, faktisk.
Jeg kunne blitt på sofaen; bigbag med cheezdoodles i skapet og på tv gikk det garantert en sleazy dose crap.

Jeg kledde på meg luffe-klær, sokker og sko og ga blanke i paraplyen. Og slentra oppover mot søndagsåpent platesjappe, med det formål og finne en film vi kunne se til kvelds. Kjernetemperaturen i lufta var perfekt og veska hang greit på hofta. Jeg lurte på å ta en kaffe på veien, vindus-shoppa italienske skinnvesker og flytta meg stadig og høflig for uvørne syklister.

På plate-sjappa fant jeg mange filmer. Flere enn jeg hadde tenkt og la tilbake en hel haug før jeg pliktskyldigst måtte stanse ved Budget-reolen for music, bare i tilfelle det lå en skatt gjemt og glemt. På det tidspunktet så jeg for meg noe gammel James Brown eller noe spætta Bare Egil band. Jeg var åpen for det meste, om du skjønner. Forventningsfull.
Lite ante jeg om plata som skulle lyse blått, blått, blått og samtidig rive meg i fistel over betjeningens uheldige behandling av konge-music. Tenk å slenge Herbie Hancock i budget-haugen!

- – -

Det var rett før jeg ble forelska i deg. Hakket før. Millisekundet før.
Og likevel begynte jeg å grine da du sa du hadde falt for ei anna jente.

Det var på en måte ingenting som kunne rakne og kanskje det var nettopp det som var så trist? Jeg stod liksom i en morning som var i ferd med å gry fra natt. Og der ble jeg stående. I noe som hverken lysna eller avtok. Og jeg står der ennå. I et nydelig stillbilde. Med perfekt profil.

Du spilte Herbie på anlegget. Vi drakk vin ved kjøkkenbordet. Forventningsfulle.
Også ble vi så overraska, begge to. Jeg, som ikke hadde hørt om Hancock før og derpå slett ikke venta slike toner fra din kant og du, som ikke så for deg at jeg kunne få slik rytme i kroppen min av Head Hunters. Og det ble den aller lengste dagen vår. Lenger enn grålysning stod vi tett i hverandre og dansa. Tok på, endelig. Holdt. Kløp. Kilte. Og kyssa. Gud som vi kyssa!

Også var det etter det jeg begynte å grine. Også begynte du å grine du óg.

- – -

Jeg spiller Chameleon, om og om igjen mens jeg røyker som besatt. Jeg har det fette digg og tenker på det jeg skal lage til middag.

Jeg har plata fra før, men den ligger i landet langt nord og derfor kunne jeg ikke la Herbie’n min bli liggende igjen i budget-hylla…også lot jeg være å rive kjeft til betjeninga, som sikkert ikke kunne noe for at Herbie Hancock’s Head Hunters lå til spott og spe på billigsalg.

For en tabloid verden!

Sommerens besværligheter

Hadde jeg ant at de trehundre kvadratmeterne, som nå har blitt store deler av der jeg oppholder meg gjennom arbeidsuka mi,

hadde jeg ant at disse kvadratmeterne skal huse, i “god” og årviss tradisjon,

de avskrekkende oslo-utgavene av insektet VEPS,

ville jeg nok vurdert lønnsøkning som en mer preserende post under forrige ukes ansettelses-orienterings-møte.
(Evt. frivillig stilt meg til disposisjon som HMS-ansvarlig).

…

Kose-instinkt

Av og til, når jeg skal legge meg, da kjenner jeg meg veldig liten. Flue-liten. Halvdød flue-liten. Det er litt rart, om du tenker på at det eneste ei flue vil, det er å kose seg. Fluer har kosemotoren på bånn gass hele livet. Konstant. Det har i alle fall jeg tenkt om fluer. Bestandig.Det er kanskje derfor jeg synes de feiteste, mest surrete fluene mest ekle. Ren sjalusi: de koser seg nemlig glugg i hjel. I solveggen, rett over hodet ditt. Eller tett ved øret eller nesen. Opp i fjeset ditt: åååå som jeg koser meg. Litt stille, men fortsatt veldig hørbart i en varm vegg. Irriterende koselig har de det. Helt inntil “smack!”. Eller til de segner om på et badegulv, utmatta av koselighet.

Av og til altså, føler jeg meg liten når jeg skal legge meg. På en veldig stor måte. Etter en stjerneklar sykkeltur på to minutter, kan jeg bli helt satt ut. Da kan jeg oppleve at drømmene mine kommer tilbake igjen. De drømmene jeg ikke kunne huske å ha hatt, før de dukker opp igjen.

Drømmene sover i hjertet. Lange perioder av gangen. Før du kanskje plutselig blir stilt til veggs. Også må du leite skikkelig lenge og dypt, og det eneste du finner er noen veldig vage svar. Kanskje et avrevet foto, med en skjørtekant. Eller en scooter. En baug. Eller bare et gresstrå som strekker seg opp mot en sky du plutselig husker lignet et hjerte, den gangen. Det er så rart med det, hvordan alt bare blir satt i gang, i denne domino-tilstanden av en virkelighet. Og det trenger bare ta et par minutter.

Plutselig puster du. Du er pulsen. Og helheten er ingenting uten deg. Du trekker pusten så langt ned at du kjenner natteluften som river til, et sted inne i deg. Sender så kraftige signaler gjennom hele kroppen din, at alt er re-startede celler i alle retninger. Du merker hvordan det springer ut i hendene, fingertuppene som knuger seg iskaldt om sykkelstyret, åpner seg i varmen – og endelig, endelig kan også du sykle uten hender!

Du trekker pusten så inderlig at du svelger stjerner i farta. Og neste morgen når lufta forlater kroppen din, så er det sånn du forestiller deg at selve nordlyset slapp fri.

Av og til når jeg skal legge meg, føler jeg meg som en veldig liten, halvdød flue. Temmelig tilfreds med et lite øyeblikk, såpass nær det som minner om drømmer.

Thank you for the music

Kaffebønna i Tromsø kan én ting veldig godt. Kaffe Mocca. Ingenting kan måle seg med den. Varmen i den. Fylden. Rausheten. Shot’n i den sitter så dypt at den aldri blir usynlig. Sjokoladen sitter så løst at du gjerne vil ha mer. Og melka, melka er så anonym at du ikke merker at det er melk du drikker.

Kaffe Moccaen berger liksom livet ditt. Eller hever dagen til noe mer enn bare en helt vanlig dag, i et helt vanlig liv. Den får deg til å smile. Får deg til å løfte øya mot Tinden. Sånn at du virkelig ser den. Den guddommelige naturen. Lyset over den spissformulerte eggen. 

Kaffe Moccaen kan få deg til å gråte, bare for at du blir så glad av trøsten den gir. At den kan være så grunnleggende tilstede; jeg var mangeogtyve år første gang jeg fikk et vepsestikk. På halsen, akkurat der det finnes masse deilig, pulserende blod. Og det gjorde så infernalsk vondt. Seriøst. Og der, akkurat i det jeg er nær ved å legge meg ned på fortauet av utmattelse, der – der er Kaffe Moccaen! Og det er uten unntak den aller, aller beste jeg har smakt. Usannsynlig tilstede!

Det var den jeg hadde trengt i går. Bloody monday, you know. Midt i panna. Slått ut. Matt og drømmeløs. Totalt livsfjern.

Men jeg fikk noe mye bedre; et døgn i søsterkjærlighetens verden! Og det kan jo ikke måle seg med alle de substituttene man har mer eller mindre tilgjengelig. Søsterkjærligheten er et sykkelstyre som alltid er klar for å bli holdt i. Den er stearinlys som ikke lar seg slukke av dårlig ånde. Den er rykende fersk pizza og jummy-lyder. Eller en grei film og potetskruer. Søsterkjærligheten er smilende og motiverer den dårlige humoren.

Søsterkjærligheten har ingen avstand. Den er nær, borte i gata eller langt ut på landet. Den er nordlys og evigunge sommernetter. Den er en dis i horisonten og en første regndråpe. Søsterkjærligheten er konstant, som en årstid når den går over i en ny. Umerkelig og plutselig. Overraksende og trygg. Og stor. Mest av alt er den stor, slik ingen ord egentlig kan romme den.

Og nå har det seg også slik, at søssen min på toppen av det hele er barista! You and me, beibe! Thank you for the music.