Det nærmer seg lønningsdag og det går så innmari sakte. Og siden jeg for tiden ikke har konsentrasjon til å lese bøker(hvilket jeg egentlig ikke har hatt de siste fire årene…), så bedriver jeg ventetiden med dagdrømmerier.
Det er i og for seg ganske spennende, særlig når den bevisste dagdrømmen balanserer på den ubevisste drømmesfæren. Det skjer når musikken fader ut i bakgrunnen og jeg er så drømmende at trikken utenfor ikke skremmer meg opp i giv-akt.
Da glitrer det i diamanter. Jeg har fått hull i ørene og det må samtidig bety at jeg er godt gift, siden jeg i virkeligheten ikke har hull i ørene og har bestemt meg for at det skal jeg ikke ha før jeg får overrakt den såkalte “morgengaven”, som viser seg å være et sett med diamant-dobber, subtil i størrelsen; som av-og-på-knappen på fjernkontrollen omtrent.
Men altså,
det går kjappere mot lønningsdag enn mot brudevalsen, for å si det sånn, og mens jeg har dagdrømt meg nærmere, har jeg kommet frem til noe jeg vil unne meg: jeg trenger sårt litt pedikyr. Bena er slitne etter vinteren og har ikke fiksa overgangen fra sokker til naken, noe særlig bra.
Håret er ganske slitt og utvokst. Det hadde trengt en presisering, en mer tydelig shape slik at man kanskje så at det faktisk var en hockey-sveis det skulle ligne på.
Til syvende og sist har jeg tenkt at ryggen min hadde trengt en skrubb. Eller en shine’ings. Noe aromatisk for eksempel. Men ikke noe som har med nåler eller kopper å gjøre. Jeg er ikke syk.
Også kom den geniale idéen, basert på at jeg er ufattelig nysgjerrig på den der Jan Thomas. Ja, han i Parkveien. Han butox. Han sunn-helsedrikk-pluss-eggeplomme-eller-var-det-eggehviten? Han litt søte. Han der energiske bam-bam-skal-lage-hit-med-lenealeksandra-eller-hvem-det-var. Han mot Janteloven. Han rett fra Hollywood.
Han med eget, fasjonabelt studio. Tilfeldigvis rett ved der jeg bor.
Jeg tenkte at jeg kanskje kunne få unna alt i en smell. Kanskje JanThomas Studio kunne gi alt i en pakke?
Vel, siden det var skjønnhetspleie jeg var ute etter, sier det seg selv at jeg ikke var særlig lysten på å troppe opp i beste “sendetid”, face to face med mer enn velpleide mennesker i sin beste alder sikkert, for å spørre på stotrende nordnorsk om hva studioet kunne tilby av det jeg var ute etter.
Så jeg tenkte at jeg fikk sjekke priser og tilbud og alternativer over verdensveven.
Og det er her jeg lar meg forbause aller mest. Hvorfor i all verden har ikke et fasjonabelt studio prioritert å få ei hjemmeside opp å gå? Og kom ikke her å si at de har kunder nok og ikke trenger å annonsere osv. Et fasjonabelt studio med respekt for seg selv, har hjemmeside.
Om ikke annet så iallefall for profesjonalitetens skyld.
. . .
Så fort kan man altså bli revet ut av dagdrømmens gyldne estetikk. Ikke en gang Jan Thomas får det til helt ut til fingerspissene, gitt.
Og jeg, jeg blir vel å valse rundt litt sånn røff i kantene kan man si. Om ikke annet: what you see is what you get. Og någet attåt, seff.
