Time: 06.32

Når du står opp i otta.
Når lyset fortsatt er litt fraværende tilstede.
Når byen fortsatt er søvning.
Når pusten din fortsatt er litt svimmel.

Når kaffen endelig treffer tunga og løfter lykken inn i kroppen.

Da har sikringa gått og da finner du ikke nøkkelen til sikringsskapet, sånn at du ikke får satt på den maskinen med klær, som var årsaken til at du stod opp i otta – og da, nøyaktig da er det akkurat som om det er bloody monday igjen.

Så himler du bare med øynene som du pleier, til dumme ting og tar tak i dagen likevel.
Også blir det lyst.

Tre sekunder

Det var en sånn dag. I et sånt liv. Grytidlig var morningen og pulsen var så intenst tilstede. Pumpa. Pumpa. Grytidlig blått. Småkaos og klokka gikk. Kaffen. Jeg lurte hele tiden på om jeg fikk tid til kaffen og pussa tenna, men fant ikke klærne, jo jeg fant klær. Skjorter og bukser og en strømpe, før jeg kom på at det var sommer og herlighet. Mennesker som meg bruker ikke strømper på sommern og ødelegger sko mens man går. Går innmari mye, lange strekk, tre sekunder og det var nettopp det, denne morran var sånn. Tre sekunder. Hverken mer eller mindre og kjolen hang ikke i skapet. Det har den forsåvidt aldri gjort, men det var en sånn morning da den skulle hengt i skapet og musikken skulle spilt av seg selv. Filmmusikk. Bakteppe. Scenisk. Men alt var bare helt annet. En sånn morning i et sånt liv og endelig fikk jeg låst døra og begynte å lure på om jeg hadde huska og låse.
For det var sånn det var – jeg begynte å lure, ikke sant og da jeg stod i portrommet følte jeg at jeg hadde glemt nøkkelen og sprang opp igjen for å hente sigarettene, men kunne ikke finne lighteren. Skjerp deg, den er Rød – Ikke usynlig. Og den lå heller ikke på bordet og jeg prøvde å lene meg ut gjennom vinduet for det var der jeg hadde brukt den sist, for å huske hvor jeg la den, men jeg hadde ikke lagt den der og istedet la jeg merke til at i løpet av natta hadde noen bytta ut ei sandkasse med en snart-platting. Og jasså tenkte jeg, all planken og plutselig hang alt på greip av de små tingene i bakgården jeg hadde undra meg over. Og katta luska som vanlig mellom trærne. Og følelsen av at nå burde alt være i orden gjøv gjennom hjernen et lite sekund og jeg fant lighteren i veska uten å fatte det minste dugg av hvordan den kom dit. Og det var nettopp sånn det var det livet der. Pulsen. Halsende. Halv åtte enda klokka var ekstremt tett på ti midt på dagen og de tre sekundene stod ved lag og smekka døra igjen etter meg.

Og ut av portrommet, med låsen på vei til å vri om i den siste døra før asfalten ser jeg den samme dagen men tar ikke notis av at jeg ser den, for jeg lar den begynne og de tre sekundene varer og varer mens pulsen slår og alt blir ubevegelig stille for jeg kan ikke se for meg om jeg fiksa den kaffen eller ikke og tenker på plata på komfyren i stedet og kan ikke forstå at jeg ikke skrudde den av og gjorde jeg virkelig det? Men i et sånt liv kan du ikke forstå det, langt mindre vite og jeg holder nøkkelen i låsen og forsøker å se for meg retninga og det tar mer enn tre sekunder og jeg står og står mens pulsen og ingenting vil egentlig stanse så jeg må ta kontroll på frem og tilbake og det var da jeg skulle ønske at det bare kom en vegg i hjernen min.

En sånn vegg som bare stengte av. Lukka igjen. Uten fingerpirk og nøyaktig bare momentant,

men den veggen finnes ikke. Ikke når du trenger den. Da er den bare helt vanlig betong. Altfor porøs. Akkurat som ulven og de tre grisene eller noe sånt og den veggen må du lage selv og det var det som skjedde. jeg brukte de tre sekundene til å bestemme meg for veggen. Bom!
Og det tok vanvittig mye mer enn tre sekunder men det var det jeg hadde til rådighet da jeg slengte døra og forlot den. Den blå døra fikk bare stå igjen og la meg glemme det som var bak den og det siste jeg tenkte i den sammenheng var at jeg tidsnok får vite om kvartalet brant ned fordi jeg glemte den plata eller gjorde jeg det. Jeg som ikke engang hadde rukket å koke kaffe. Også var det glemt.

Men det var det det var, en sånn dag og resten av dagen var helt forskjellig men ganske tilstede på den måten. En merkelig puls i sola og et antall sigaretter til nok kaffe. Lite sosiale mennesker og få trikker – akkurat som tre sekunder, som du ikke rekker eller bare akkurat får ferten av som et blikk i løypa eller over lunsjen din og du glemmer de tre sekundene og kommer ikke på at det forsvant før det er veldig lenge siden det forsvant og da har det nesten blitt fint. Litt fint. Men ikke overvettes for det kan du ikke fordra, selv om euforiske ting kan være ganske sjarmerende og det er det du ser om kvelden når dagen har lagt seg og du skulle gjort det samme, men henger ut gjennom vinduet igjen og ser den plattingen som nå ikke lenger er bare en haug med plank. Du ser plattingen og husker pulsen og pumpinga og de tre sekundene fra tidligere og innser at du holder til i ditt eget kjøkken og ingenting brant ned. Nye ting ble ført opp istedet og den veggen du ønska deg som du måtte jobbe sånn med foran den blå døra, den veggen er borte nå, men den tok skikkelig lang tid å fikse opp, særlig når du bare hadde de tre sekundene. Også skjønner du.

Et eller annet med pusten helt ned i lungene eller er det inn i lungene og ikke ned, du skjønner at lungene og skuldrene og pulsen senker
tempo betraktelig
som setninger som ikke har komma
bare linjeskift
hurtige
men mer sakte
enn lange setninger med mange komma
og punktum
og øyelokket tar saktere sats
og strever ikke med å holde følge
og pulsen som snart forsvinner
og et nesten

før alt løser seg opp
i vann eller tanke
og pust

-
sekundering.

Mitt månedlige avdrag til verden. Avlat?

Det er som med husleia; månedlig for visst. Hver gang lønninga fyller bank-kontoen og et lite øyeblikk kan lyse gyldent med sine siffer, som selv jeg forstår, skal en viss del av summen ut av konto i samme slengen.
Når alle trekk er trukket fra, føler jeg meg alltid fattig, overlatt til meg selv en stund; hva skulle jeg ikke brukt de kronene på istedet?

Sånn er det med mitt månedlige avdrag til verden. Månedlig for visst: gråværsdag midt i fleisen. Sola kan skinne så heftig den vil, men jeg blir ikke livsglad og bejaende likevel.

Skoene gnager og glipper og samler all den småsteinen som de ellers bare hopper forbi.
Dusjohodet krangler og nekter å sitte i det provisoriske festet, med det resultat at håret floker seg og halve leggen fortsetter sitt liv som bustebartepinn.

Brødkniven skjærer brødet i skjeve skiver. Kjøleskapdøren sitter bom fast(og når jeg endelig får åpnet den i et vanvittig rykk, forstyrrer jeg balansen til det som står på toppen…knas). Løken er råtten, innenfra og noen har glemt å kaste en tom smørpakke.

Sofaen er for myk. Lenet for hardt. Putene for små. Og nettforbindelsen svikter om og om igjen.
Telefonen plager meg med ubesvarte anrop og mer eller mindre halvkveda sms’er.

Og på denne typen gråværsdager kan du banne på at det er tomt for kaffe.

Men,
som sagt, det er som med husleia; den må betales og etterhvert har du godtatt kontoutskriften. Nesten litt av deg selv. For å forsøke å godta er plent umulig, det skaper bare mer frustrasjon og flere hinsidige drømmer.

Mitt avlat til verden er gjentakelse av en viss form for tankegang: Hva er meninga med livet??!
Før jeg igjen skrur på musikken, finner tonene og ser sollyset på naboens vegg.
Jeg har igjen godtatt opphavet til alle eksistensielle spørsmål.

Noen ganger tar det innmari kort tid. Et pust. Et snei. Et blikk.
Andre ganger tar det laaaang tid. Gjørmete. Støvler. Surkling.

- – -

Jeg er tilbake.
Tida-lille smiler.
Vinen lesker.
Venner ler.
Te-lysene brenner i mørket.

Tærne vifter i sandaler og kaffen trekker pannelappen slik den pleier. Gjennom avlat vet man å sette pris på det du har til overs. Av tid, penger, kjærlighet og levende liv.

Pannelappen

Jeg har sovet dypt og inderlig. Men på skakke.
Synet er forstyrret, balansenerven likeså. Skjermlyset er så himla skarpt.

Jeg beveger meg gjennom rommene, som i et vakuum. Gulvet er dekket av bomull.

Badespeilet har dogget. Jeg ser meg ikke.

Prøver å strekke skomaker-andersen-armene. Åpne munnen. Klapse meg litt på magen.
Men jeg synker sammen likevel.

Det er ikke oksygen jeg trenger.

- – -

Forventningsfull hører jeg lyden av vann som koker. Tar sats.
Drømmende ser jeg vannet blande seg med den kverna kaffen.

Imaginært rydder jeg unna alt rot på salongbordet; kruset med blyanter, skålen med ostepop-rester, fatet med gaffel, stensiler og kjærlighetsskrifter, bøker og flyers, negellakker og smykker.
Setter meg ned og nyter synet av den nette presskanna mot det overdådige fløyelet.

- – -

Jeg tar den første munnfullen. Den andre. Og plasserer den tredje varsomt over tungen, opp i ganen. Svelger.
Og der! Der, trakk pannelappen seg til sitt rette sted.

Jeg er tilbake. Og mer fresh than ever.
Jeg har dusjet, vasket, skrevet, sendt, kommunisert, ringt, lyttet.

Jeg er i gang og på vei videre igjen.
Himla takknemlig for kaffens vidunderlige, INSTANT, virkning på meg!

Og bare én liten ting til om kaffe…

den som er lei kaffe-prat bes vennligst hoppe over denen posten, selv om den egentlig bare er en diggresjon: Om jeg skulle skrevet en bok for eksempel, en bok om kaffe, da ville jeg aldri – A L D R I – skrevet at en kaffebønne før brenning er uinteressant. Det at den er grønn og steinhard er jo det som gjør den så interessant! Tenk de herlige, fabelaktige, himmelsk forførende hemmelighetene som ligger gjemt der!

Er vi ikke alle litt grønne og steinharde? Hva skjer når sommersola begynner å frese frem fregner på kinnene våre? Ikke sant, du ser tegninga; vi trenger altså stimuli, det var det jeg mente. Vi trenger påvirkning til å få ut det beste i oss og vi trenger assistanse til å forvalte talentene våre. Vi trenger korreksjon, akkurat som en kaffebønne stimuleres av brenningsprosessen og får frem en bestemt, definert smak. I tillegg til etterbehandlingen selvsagt; Den blir et høyst ustabilt produkt som må beskyttes og behandles med største respekt.

Det gjelder kan hende bønna såvel som alle oss andre?

(og siden jeg er anonym kan jeg ikke legge link til bloggen jeg har sitert fra, sorry)

Taffel-tanker

Det fine med avstand er at det setter tingene i perspektiv. Du får bekrefta på en bestemt måte hva det er du holder på med, eller ikke. Gå ut av rommet, lag gjerne kaffe mens du ser ut i bakgården som endelig har fått det hvite draget av vinter over seg. Legg merke til at det finnes en katt der. En mørk katt med kattegule øyne. Tenk på hvor den kom fra. Eller hvor den er på vei. Søk gjerne blikk-kontakt.

Det er snakk om å oppleve noe annet. Og når du tar presskanna med deg inn i stua; det øyeblikket du trykker stempelet ned, når du løfter blikket mot det du holdt på med før du bytta tanker; fargen på foten er feil, kneet står skjevt. Du må bytte pensel; penselstrøkene gjør det for grovt. Du ser hvordan du skal få foten på lerretet riktig.

… 

Avstand gir mulighet til å føle savn. På en positiv måte. Hadde det ikke vært for vinter, ville jeg neppe elska sommeren så himmelsk. Hadde det ikke vært for ensomheta, ville jeg aldri satt sånn umettelig pris på godt selskap(langt mindre visst hva godt selskap er). Hadde det ikke vært for sult, ville jeg aldri elska tapas-fingre. Og hadde det ikke vært for redselen, ville jeg aldri lent meg så rolig mot tryggheten.

Sorgen gir jubelen en årsak. Og savn gir avstanden livets rett. Også når man står ved et diffust gjerde og henger og ikke helt vet hva man venter på. Det kunne jo hende det kom en katt forbi…

Thank you for the music

Kaffebønna i Tromsø kan én ting veldig godt. Kaffe Mocca. Ingenting kan måle seg med den. Varmen i den. Fylden. Rausheten. Shot’n i den sitter så dypt at den aldri blir usynlig. Sjokoladen sitter så løst at du gjerne vil ha mer. Og melka, melka er så anonym at du ikke merker at det er melk du drikker.

Kaffe Moccaen berger liksom livet ditt. Eller hever dagen til noe mer enn bare en helt vanlig dag, i et helt vanlig liv. Den får deg til å smile. Får deg til å løfte øya mot Tinden. Sånn at du virkelig ser den. Den guddommelige naturen. Lyset over den spissformulerte eggen. 

Kaffe Moccaen kan få deg til å gråte, bare for at du blir så glad av trøsten den gir. At den kan være så grunnleggende tilstede; jeg var mangeogtyve år første gang jeg fikk et vepsestikk. På halsen, akkurat der det finnes masse deilig, pulserende blod. Og det gjorde så infernalsk vondt. Seriøst. Og der, akkurat i det jeg er nær ved å legge meg ned på fortauet av utmattelse, der – der er Kaffe Moccaen! Og det er uten unntak den aller, aller beste jeg har smakt. Usannsynlig tilstede!

Det var den jeg hadde trengt i går. Bloody monday, you know. Midt i panna. Slått ut. Matt og drømmeløs. Totalt livsfjern.

Men jeg fikk noe mye bedre; et døgn i søsterkjærlighetens verden! Og det kan jo ikke måle seg med alle de substituttene man har mer eller mindre tilgjengelig. Søsterkjærligheten er et sykkelstyre som alltid er klar for å bli holdt i. Den er stearinlys som ikke lar seg slukke av dårlig ånde. Den er rykende fersk pizza og jummy-lyder. Eller en grei film og potetskruer. Søsterkjærligheten er smilende og motiverer den dårlige humoren.

Søsterkjærligheten har ingen avstand. Den er nær, borte i gata eller langt ut på landet. Den er nordlys og evigunge sommernetter. Den er en dis i horisonten og en første regndråpe. Søsterkjærligheten er konstant, som en årstid når den går over i en ny. Umerkelig og plutselig. Overraksende og trygg. Og stor. Mest av alt er den stor, slik ingen ord egentlig kan romme den.

Og nå har det seg også slik, at søssen min på toppen av det hele er barista! You and me, beibe! Thank you for the music.

Jeg har lyst til å ta med meg kameraet

Og i morgen er også en dag.

I morgen, en plutselig lørdag i november; suse rundt i Botanisk hage. Jeg gleder meg for det første til å sykle litt igjen. For det andre gleder jeg meg til å ha på meg min nye lue. Som forøvrig ble kategorisert i gruppen “Hjallis”. Men den er virkelig ikke det. Den er akkurat passe grå og akkurat passe fint strikket og dertil passe søt. Det er en virkelig lue fordi den dekker ørene og sitter ganske tett om hodet mitt. Og den er et bevis på at jeg stadig tør nye ting. Jeg har stort hode. Det er sant.

For det tredje gleder jeg meg til å komme inn porten i den samme gaten som Munch-museet ligger. Og jeg gleder meg til å gå ut på motsatt side. Gå gjennom alléen. Se på stammene. De sorte, sorte stammene. De gamle.

Mest gleder jeg meg til å gå inn i jungelen. Inn i tropisk aroma. Til megastore vannliljer. Til det klorofyllgrønne. Til vannet. Til suset fra vannet.

I morgen har jeg en plan! Som jeg ikke må gjennomføre. Bare om jeg har lyst.

Seinere skal jeg hjem og lage kaffe. Java Mocca er forbausende god til å være så mild. Så skal jeg drikke kaffen sammen med noen. Jeg har kjøpt melk, til de som liker det. Kanskje, om vi er sultne, skal jeg lage lunsj. Med kokte egg og tomater og ravigottesaus. Kanskje litt rød løk. Noen biter paprika. Iallefall linfrø-brød. Å! Det er så lenge siden!

I morgen har jeg en plan jeg med glede forholder meg til.