I det den nye uka begynner, grytidlig denne mandagsmorgenen, mens jeg gnir en god natts søvn ut av øya og vanen tro setter vannet på kok. Og mens jeg lar hudkremen trekke inn i min solbrente hud, akkurat da, kommer jeg på at jeg må ta med meg helga som var, langt ut i uka.
Fri-helga de luxe. Som begynte allerede torsdag ettermiddag med kjole-tunikaen. Tankegangen. Kommentarene. Vinen jeg ble påspandert. Det var der det begynte, siden jeg ellers, nesten aldri blir spandert på av fremmede folk. Hyggelige, fremmede folk.
Det var der den første, gode brikken i den fantastiske fri-helg-konstruksjonen ble lagt. En detalj vel og merke, men nå når jeg skal ta det hele med meg ut i uka, regner jeg med alt. Alle de positive ja-tidspunktene. De som får deg til å smile. En god stund. På ordentlig.
Endelig føler jeg meg tilbake i min egen modus. Etter snart en måned i et slags vakuum ble fredagsformiddag benyttet til dusj og peeling, tvett og tvål – alt i et herlig rolig tempo. Seinere på dagen var det park- og byliv sammen med Tida-lille. Over torgene i varmen. Gjennom folkevrimmel. Inn i en kiosk og ut i en park.
Den store parken øst i byen er full av mennesker. I alle utgaver; mødre, patyfikser’n, sigøyner’n, lovers, pikelill, gjengen, sjonglørene, politi, sykkelakrobat’n, barnehagen, tiny-winy og sikkert samer og fotografer og en hel rekke som jeg ikke får øye på.
Men vi finner vår lille flekk og slår oss ned. Under trekronene som lager kjempespennende skygger på piknikpleddet. Vi klatrer rundt vogna og utforsker den grundig. Passer på at bremsene er helt on og at hjulene står støtt. Det er vår vogn.
Vi kaster sko og flasker omkring oss og ler hjertelig høyt, før vi åler oss mot tante-veska og de kule solbrillene. Det nytter liksom ikke å si “nei, nei” i et gyldent tonefall. Det nytter liksom ikke når sola skinner og vi er så varme i nakken at håret legger seg i små, uimotståelige kruseduller. Da er det bare mer latter og kyss&kos som gjelder!
Og når det lakker utover dagen går vi gjennom Smalgangen for å finne noe mat; snakker til alle som sitter ved uteserveringene, peiver med armene og rister på hodet. Munnen ruller ut lyder og latter før vi finner oss en benk og spiser av brød og youghurt og kald drikke tilslutt.
Og livet er herlig, men så varmt oppover bakkene, til fots. Vi blir litt lei, begge to. Veien oppover Ekebergåsen er lengre enn vi hadde forestilt oss. Men vi klapper hendene sammen og lager fniselyder og gapskratt og blåseinstrument med munnen – vi kommer oss hjem.
At lille frøkna helst ikke vil sove i varmen, skjønner jeg godt. Jeg ser for meg hvor mange kruseduller det blir av soveromsvarme…og synger for henne i to omganger så hun ikke skal kjede seg for mye.
Å stryke over det stille ansiktet om kvelden, ruske på luggen og dra fingeren over neseryggen på det lille mennesket, mens jeg nynner på stille sanger som kan minne om voggeviser – det kan ikke måles med noe annet i verden. De store øynene som ser rett inn i mine og kroppen hennes som ligger helt stille og i et slags rolig spenn; oppmerksom, for å få med seg også dette tidspunktet – nå har vi bare energi til å reise mot drømmene.
Og når lørdagen gryr kjenner jeg den fine balansen mellom stort og smått som har lagt seg mellom gjøremål og kontakter, mellom ønske og tiltak, mellom sol og vann – og går inn i sommerkjole og kilehæler, før jeg spaserer mot brygga der Gutta Boys ligger fortøyd.
Selv om det er lenge siden jeg har satt sjøbein nå, går det riktig så fint over rekka og vi ligger i båt som om vi ikke har gjort noe annet hele vårt liv. Merker ikke hvordan sola steiker i den lune brisen av pappagutter, fruentimmere og feinsmeckere. Jeg kan til og med se en måke og tenke “glideflukt”. Jeg kan holde trakten og få diesel på fingrene. Jeg kan høre tjate-tjate-tjate og le. Jeg kan spørre om den holmen der og den vika der, vinke til bøyene med kamera, drikke lunken øl og diskuterer religion før det går ut i vissvass. Jeg kan lene meg mot rekka og bare se ut i været. Og jeg vet at jeg kan smile.
Denne dagen synger inni meg. Alle Odd Børretzens tekstlinjer, de som handler om hav og båt og havn og oss to. Jeg er midt i en idyll og når regnet skyller inn over båten, har vi akkurat fortøyd, henta varm mat og lukka lukene. Vi tar den første munnfullen, før himmelslusene åpner seg i alle retninger! Tordenskrallet rekker ikke å gjøre seg ferdig før et nytt lynskjær flerrer over himmelen igjen. Regnet antar horisontale retninger og vi stikker hodet ut av kahytten bare for å se og blir gjennomvåte på et lite øyeblikk. Det er selvsagt vakkert når vi kan ligge under tak og bare lytte. Bli vogga av naturen selv og ikke trenge å tenke på når det hele skal holde opp.
Og den tidlige, uthvilte søndagsmorgenen på café. Den doble Au lait’n. Avisa. Grillspyd-kylling i fersk baguett. Marrakesh-lyktene. Junglene på veggene. Vannkrana i gull-doublé. Plastkoppene. Lukta av frisk te. Og det rolige regnet når vi har sagt adjø og jeg sitter ved et trikkestopp og kjenner meg hjemme. I alt det fremmede.
Og etterhvert blir stua rydda. Kjøkkenet shin’a. Gulvene støvsugd. Lysene tent.
Jeg trekker bena opp i sofa og puster ut. Søndagskvelden la seg omkring skuldrene mine, ruska meg i håret og sang meg i søvn.
- – -
Det er fortsatt tidlig mandagsmorgen og jeg har gjort mitt nå, for å dra med meg den sakte tida, fra ei helg som etter alle solemerker burde føket avgårde og forsvunnet i et kjipp-kjapp-øyeblikk, men som ikke gjorde det.
Jeg drar med meg akkurat det; å av og til ta tida inn i ei helt egen tidsregning. Som ikke har bestemte tidspunkter. Som er åpen og likevel ikke har trapp opp eller ned eller til sidene – veien blir til mens du går.
Mandags morgen kan ikke annet enn å følge på?
