“Skal bare, skal bare” møter en ondskapens trøkk-16

Jeg skal bare spise litt først.

Jeg skal bare pusse tennene.

Jeg skal bare fjerne litt avskalla negellakk.

Og i mellomtiden skal jeg bare sjekke mailen min.

Jeg skal bare se fem minutter av nyhetene.

Også litt av såpeserien.

Jeg skal bare bli litt varm på bena, først.

Og mens jeg venter skal jeg bare ha en liten kopp kaffe.

Også ligger det én mandarin igjen i skåla…

Også havner jeg midt i en fortelling om seksuelle overgrep. Og al blir så sinnsykt bagatellmessig. Jeg får så jævlig vondt. Og hjertet mitt sprikker opp i blod og glassplinter. Og jeg tør nesten ikke å lytte. Jeg tør nesten ikke å tenke. Og jeg blir så satt ut av sorg. Dyp, dyp sorg som jeg mest av alt vil skyve fra meg. Og fordi det finnes så mange modige mennesker som tør å fortelle om det. Som er så modige at noe mer modig ikke finnes. Og jeg griner. Tårene spruter. Jeg har ikke noe å si. Det finnes ikke noe å si, ikke noe annet enn unnskyld. Og det hjelper ikke. Det hjelper ikke å Unnskylde for at det er så mye ondskap i verden. Det hjelper ikke å Unnskylde for at vi er menneskeheten. Unnskylde for at vi ikke er der. For at vi ikke ser det. For at vi ikke tror det.

- – -

Kan vi love hverandre at vi skal se vår neste hver eneste dag? Kan vi ikke love at vi oftere skal stå helt nærme de vi omgås med? Kan vi ikke love at vi skal snakke med hverandre, en og en, om livet, følelsene, virkeligheten og hvordan alt henger på greip?

Kan vi love hverandre at vi skal vise ondskapen hvordan den ikke har plass mellom oss? Kan vi love at vi skal forsøke å være gode mennesker,

HVER

ENESTE

DAG?

For det siste jeg vil er å miste trua. Trua på lysegrønt. La esperanza.

Trøkk16 og margelukt.

Noen dager er skikkelige nei-dager. Og noen nei-dager kommer helt bardus. Det fungerer egentlig på samme vis som med herværende miniatyr-utgaven av en vanntank. Kaldvannet kommer bardus. Som jente burde man vel være relativt vant med disse barduse knyttneveslagene, men mattematikk og time-manager har aldri vært en del av survival-kitt’n min. Langt ifra. Og derfor kommer enkelte ting bardus. Enkelte ting som andre tar for å være trivielle og hverdagslige. Blandt annet nei-dager.

Men jeg nekter! Jeg nekter for mitt bare liv å la menstruasjons-sykluser, ukenummer og brøkdelen av hva det måtte være, styre noe som helst av livet mitt. Helt sant. Men jeg har vurdert det. Av og til, bare.

Litt av poenget er at den forrige dagen min var nøyaktig en sånn zaiko nei-dag. Bardus, som vanlig. Og innimargen tung å svelge. Jeg lå strak ut og det virka som verden var mørk så langt inne i meg som jeg kunne komme. Det var såvidt jeg pusta. Lufta var tynn. Og jeg slokna på sofa.
Morran etterpå vil jeg nesten ikke nevne; lagde ikke kaffe engang. Dårlig.

Men mesteparten av poenget ligger helt andre steder.
Det ligger i dagslys. Det ligger i menneskesmil. I sjokolade. Og bringebær. Mesteparten av poenget ligger i barduse nei-dager som griper i det motsatte. Eller, rett nok, blir grepet av det motsatte. Av å komme på jobb og møte et oppriktig smil. En sprudlende måte å bevege kroppen på. En dans. Et regnskyll. Og rykende fersk kaffe.

Grunnen til at jeg holder fast på at jeg ikke kan gange-tabellen er nettopp dette.
Hva ville et møte i et portrom, mens det regner og trikken bråker, et møte mellom to kopper kaffe og menneskehender som knuger omkring varmen, et møte mellom to fremmede måter å le på, et treffpunkt i en bursdagsklem, vært uten nei-dager?

Jeg vil alltid innbille meg at jeg aldri ville sett henne så skjønt som jeg gjorde idag, hadde det ikke vært for knytteneveslagene. De jeg aldri ser komme.

La dette bli slags ære være for en Trøkk16 i ny og ne.

Parktanker – når de går opp i en form for status quo…

Våkna akkurat passe tidlig i dag. Sola stod på halv åtte, sånn circa og jeg tredde en kjole over hodet og sprang ut. Fikk meg morgenkaffen rett i neven og før jeg slengte meg ned på piknikpleddet mitt, med Tida-tiss på, rakk jeg også å erverve meg verdens dyreste hvetebolle. Forøvrig kjempegod.

I parken vrengte jeg kjolen over hodet igjen og la meg langflat i sola som nå nærma seg zenit. Jeg fikk ligge på yndlingsplassen min, så tidlig ute var jeg – du vet, like ved akkurat det treet og i riktig retning og perfekt vinkel.

Famla så frem ei ulest bok, sigaretter og solkrem. Og begynte å tenke på Ødipus. Og på filmen jeg så i går. Jeg fikk sterke tanker om rettferdighet. Også ble jeg så forbauset over hvilken kraft rettferdighet har. Til å provosere.

Tenk på Ødipus. Fortsettelsen.
Er ikke sikker på at alle har fått med seg den egentlig, for de fleste har det med å snakke om Ødipus-komplekser i dette og hint; i tide og utide med andre ord.
Ødipus drap som kjent sin egen far under visse omstendigheter, hvorpå han deretter gifta seg med sin egen mor. Begge deler uten kjennskap til slektsforholdene. Men storyen slutter ikke der. Disse hendelsen forårsaket en rekke lidelser for mennekser i Theben, der Ødipus, ved å gifte seg med sin mor Dronningen, ble konge.
Da Ødipus forstod sammenhengene i sitt eget liv og så hvordan han selv var “skyld i” mange undersåtters lidelser o.l. tok han nålen og stakk ut begge øynene sine og forlot Theben for alltid.

Han følte seg likevel skyldig. På tross av at han ikke kunne vite bedre.

Hva representerer ikke Ødipus-komplekset, annet enn den vanskeligste siden av rettferdighet?!

Så begynte jeg å tenke på den formen for rettferdighet som var representert i den filmen jeg så kvelden før; Solsikkenes natt (spansk krimfilm).
Uheldige hendelser, tidspunkter – feil sted og feil tid, ikke sant.
På en måte får man det man fortjener, men på samme side er det fordømt lite rettferdig. Og da tenker jeg spesielt på hendelsen med en av de hissige einstøingene i filmen(og for ikke å røpe noe som helst av plottet vil jeg ikke utdype det mer), som på uheldig vis havner midt i et uheldig, men likefullt reelt drama.

Også tenker jeg videre på Ødipus, hvordan han tok ansvar for at han ikke visste – og blir stum av forundring. Jeg blir provosert. Og jeg blir ærbødig.
Det er noe med at Ødipus handler ekstremt edelt. Så rent av hjertet. Så etisk riktig, hva?

Vær den første til å rekke hånden i været, om du oppriktig mener du ville gjort det samme, mens sola steiker den allerede solbørna huden og en fugl kvitrer i løvverket over deg. Vær den første!

Vær den første,
tenker jeg med bestemte skritt over Slottsplassen, før jeg kommer på at det er siste ofisielle arbeidsdag i visse lokaliteter. Jeg kjenner en svak fryd over å skulle slippe den tunge gangen forbi slottet. Mot de trehundre kvadratmeterne, fyllt til randen av “å holde hodet over vannet”, holde maska, ikke klikke – pust inn, pust ut, wax on, wax off…kontemplative egenskaper skal få hvile. Og dagen går så bra og jeg er så flink. For jeg vet det er den aller siste i rekken av faste timer hver uke. Jeg vet det.

Klokka nærmer seg ikke arbeidsdagens slutt, den nærmer seg også slutten for en helt spesiell måte å arbeide på. Ting skjer fyldest, tenker jeg stormannsgalen. Ja, stormannsgalen.
For når jeg er på vei til å gå for dagen og bare skal hente veska mi i hylla mi, får jeg meg en slags Trøkk16 og margelukta fyller hele neseboret; i veska mi har det dukket opp ei flaske vin.

Fra Ugla. Til meg.
Jeg blir utrolig rørt og overraska. Jeg blir tungmetall av dårlig samvittighet. Jeg får ørens lyd for mine egne tanker. Og jeg gir henne en mektig oppriktig klem.
Og tankene om Ødipus svir skikkelig, fordi jeg skjønner så ekstremt tydelig at jeg aldri kommer til å være en av de som oppriktig kan rekke opp hånden først.