
Tom Egeland har skrevet en grei spot om skrivemaskinen.
Ikke forferdelig vidt og bredt, men nok til å få meg til å falle i tanker.
Vi har vel alle en slags forkjærlighet for det som i fordums tider ble skapt av mekanikk, eller andre nyvinninger som hjulet og derpåfølgende tandem o.s.v. – på den ene eller andre måten. Jeg tror mange har et forhold til den tampende lyden av en skrivemaskin i bruk. Et forhold til fortiden. Nær eller fjern.
Som sagt, jeg faller i tanker: jeg lånte engang en skrivemaskin. Dog var den elektrisk, men den ble ganske sjelsettende for meg. Både der og da, samt i de påfølgende øyeblikk som det har blitt en del av etterhvert.
Det er vidunderlig rart å plutselig se så langt tilbake.
Jeg setter alt i et gitt perspektiv. Den skrivemaskinen. Den leiligheta. Den fjæra og det panelet. Og de folka som lånte ut skrivemaskinen har tydeligvis også en slags innflytelse her, kan jeg se.
Og til sist, det jeg skulle med den maskinen: de tekstene.
Gjemt i en krå i et heavy panelmørke, skrev jeg de aller første tekstene om min noenlunde vaklende, vanskelige, fordomsfulle, gjemte, historiske, eksotiske og trendy samiske opprinnelse.
Inn i den teksten vokste også et ønsket om at jeg en vakker dag skulle være i stand til å bruke en loka(samisk cape).
Jeg husker intenst den teksten jeg skrev om bestefaren min. At han mista faren sin på havet og hvordan jeg for enda lenger siden forstod at det hele var en ganske merkelig hendelse. Sum a sumarium, etterpå ble det et litt sånn klisjéemessig bilde på min egen samiske opprinnelse. Men ikke i teksten, bevares, bare i måten jeg så det på, sånn helt for meg selv.
En god stund senere ville det seg slik at jeg sammen med min egen far, begynte på kurs for å lære samisk. Språket. Det resulterte i noen gloser og mye moro. Samt en ekstrem selvbevissthet, som førte til at jeg i en periode vendte og vridde på alle ting jeg hadde satt i sammenheng frem til da.
Jeg husker ansiktet til “ho Mor”, fra sykesengen, den gangen jeg hilste god-klem og noen fraser på samisk. Ubetalelig. Non-verbalt.
Jeg tror hun ble så glad.
Og jeg kan ikke evt. tenke meg videre. På det som kanskje hendte av historie i henne da, eller tidligere. På det som…nei, jeg kan ikke tenke mer på det – bare holde det vakre ansiktet hennes frem i lyset mitt. Holde det der. Holde det.
Men,
det er virkelig ikke slik at historiske hendelser, erfaringer og utvikling alltid er så himla sterkt forbundet til traumer. For meg er dette en form for nostalgi. Og en svak dose melankoli. Jeg har ikke den tette nærheten til fornorskinga – den er mer eller mindre fjern i min genetiske hukommelse. Da er det noe annet med evnen til refleksjon. For jeg innser jo at jeg er et tydelig resultat av nettopp det og min mer eller mindre lettvinte håndtering av identitetsdannelse i mitt dengang så småvoksne liv, var jo et slikt lettvint svar. Og likevel en refleksjon.
Bildet av de gamle maskinene og de døde som ikke kan svare deg lenger.
Men likevel, noe består og blir tatt vare på; minnet av “Ho Mor” når hun står i kjøkkenet og volumet på grytene hennes. Rausheten og gjestfriheten. Levnet. Og latteren.
Og de gamle maskinene da? Hva står igjen annet enn sjarmen i den tampende rytmen du av og til kan få med deg i en film, om ikke skriften?
(Roman. En antikva-skrift, faktisk. Som kan føres helt tilbake til romertiden – løft blikket en gang du går under, forbi eller stanser ved en triumfbue og få med deg de aller første uttrykk gjennom antikva-skriften. Times new roman.)
Forøvrig finner du Tom Egeland i bloggrollen her, rett ved siden av…