Vingespenn

Ei natt, helt nylig, drømte æ dæ.

Av og til kan du stå der. Helt presis i drømmen min. Helt tilfeldig. Helt forvirranes.
Helt som før.

Og selv i drømmen blir æ førrbausa. Førrvridd. Førrfær.

Ka gjør du der?
No?

- – -

Når jeg våkner holder jeg det hele fast i bevisstheten min. Og i dagen skyver jeg det ut. Ut i bakgården. Ut i tretoppene. Ut i solen.

Måten jeg ville.
Du skulle fly.

- – -

Æ fikk aldri se dæ fly, baby.

Det våres i en sliten vinterkropp

Yess! Det er fint når knoppar brister og sånn. Gatene er tørre og man kan ha småsko og tynne strømper på bena. Det er fint å rusle i kveldsmørket og tenke på at det ennå er ganske kaldt om kveldene gitt. Og det er fint at vi leiter opp fargene i hukommelsen igjen.
Yess.

- – -

Filteret har skifta; en blekdus farge henger over fasadene. Som om murpussen egentlig ikke sitter fast i veggen, men henger en liten centimeter ut fra selve veggen. Balanserer mykt og alt som skal til for å forstyrre, er et lite vindpust. Et kaldt drag over taksteinene.

Det er sånn det føles akkurat nå, rett før våren blir virkelig. Huden henger utenpå. Et skall av døde hudceller.
I nakken strammer gigantiske stålvaiere og øyeeplet føles hele tiden sårt og tørt. Som om noen har festa det til øyehula med tynn sytråd. Makabert nok, men blodårer og muskelbaner finnes overalt i kroppen. Og det er stramt. Kjempestramt.

- – -

Lørdager har fått en ny vane for å bringe helheten ut av fatning, men i dag funker det bare ikke. Det klør og musikken er hele tiden bare halvgod. Jeg treffer ikke en eneste spiker på hodet og har mest lyst til å gi opp. Tulle meg innerst i ei krå i sofa, med pledd om bena og en halvgod movie on the screen. Eller dagdrømme; seile min egen sjø. Langt og lenge. Utenfor en annens strandsone og bare duppe av. Fiske. Og plystre: to toner, om og om igjen.
Morten Abel-effektene* mine skal ligge i en knæsj orange flettebag, i baugen. De fete solbrillene som jeg satte ræva på i fjor, ligger selvsagt fullstendige der, de óg. Det er ikke den ting som er kjipt eller stramt eller stress. Jeg er bare uendelig blid.
For jeg slapper av uten å behøve det.

Sånn kjennes det ut nå.

- – -

I oppgangen hører jeg trøstesanger. De ligger på annethvert trinn og smekter seg om anklene på de som går forbi. De som trenger det, går litt saktere – har bedre tid og er lysten på å slippe bedrøvelsen fra seg. Det er små gliper mellom glassene i vinduene, som vinden uler gjennom på høsten, men som nå om våren, blir vedlikeholdt av ei hulder.

Jeg kan høre hvordan våren lokker fra bakgården.

- – -

*assecoirer

Gjensyn

Også denne kupéen
lukter som alle de andre,
svette, sigaretter og sex

den er like nedslitt og sarvete
som alle de andre
det er like grått over de beige skinnryggene
og like støvete ut gjennom doble glass

metallkanten rundt det halve bordet
er like slitt i svingene og
hullene i setene er like rettskårne
her som andre steder
men

slik vi betrakter verden
fra dette elskovsredet
fra denne røykestuen
så langt fra verdens øvrige trivialiteter
som vi kan komme

langt fra
hvitvinshevede glass etter tredje akt
fuktabsorberende ullundertøy etter andre etappe
og langt fra den øredøvende lyden
av første innslag på nyhetene
sitter vi

lar alt fare
omkring og forbi oss
jagende trendtempo og ferdig fargeanalysert

opphører tiden å telle disse sekundene
sekundene
der vi betrakter kun vår egen akse
navlebeskuende og edruelige
tangerer vi ikke
verdenskrigen og korshaugen
kaster ingen
sarkasme over mediemenerne
eller filmskaperens dilemma
vandrende mellom revy og virkelighet

I denne sekundløse tiden
forsøker vi ikke å treffe nota
fra seksten-meteren
vi forsøker ikke engang å score

vi har lagt spillebrettet til side
lagt terningene i en konvolutt
med ukjent adresse
og i tilfelle

i tilfelle vi aldri skulle nå hjem

har vi lagt nøklene under matta
gitt den hvite buketten til en skoselger
og utenfor vår rekkevidde
har katten søkt tilflukt
hos en ubarbert og nysgjerrig dame

vi har gjort det riktige
og latt være å skrive det ned
i tilfelle tiden stanser
her
kan den virkelig stanse
i denne kupeen
tæret og næret av alle
hendelsers skjematiske tilbakekomst

her midt mellom oss
to mennesker kastet utfor

fra en av disse stålkonstruksjonene
som ikke tåler
gråtoneskalaens
aller mørkeste skravur.

Nede på bunnen i det mørke hav

Veggene var innhula mørke og dype. Furupanelet tok kvelertak på romantikken og ga rom for hemmelige hendelser. Vi satti et dragsug, i en trommel som gjorde at hendene våre aldri rakk hverandre, der over bordet. En god halvmeter under bakkenivå, innhyllet i nordnorsk vinter og med havsprøyten sleskende inn gjennom sprossene, som stod på klemt, forsøkte vi å gjennomføre enda et av våre mislykkede søk etter hverandre.

Stillheten rundt bordet gjorde nesten vondt. Dirringa hang som en streng mellom stemmebåndene våre og gjorde at hver minste bevegelse utløste smerteskrik i form av beherska grimaser fra albuene og opp.

En gang lå jeg med hodet i fanget ditt – den vinterdagen som snedde igjen – og kjente benstrukturen din gjennom kjøtt og blod og dongeri. En gang lå jeg i fanget ditt i all evighet.

- – -

“Vi hører det blafrer i flaggenes vinger
De er lette å fange, men vi kan ikke sitte stille lenger
Det er til månen vi må forholde oss
Den er som sne når det glitrer i vannet
Og mye skjer mellom fire vegger
vi tenker det er hvis derfor vi er”

Hodet over vannet – Morten Abel/ Prepple Houmb

Menneskene og meg

Jeg har stanset midt mellom møtene.

Jeg har smurt meg inn i en form for tjære.
Det lukter kanskje lang vei. Du ser meg kanskje på en annen måte.
Forventningen din forferder deg kanskje.

Vi er alene i alle rommene.

- – -

Jeg skulle hatt et sted å reise til, med t-banen.
En lang strekning. Full av mennesker. Sete-bytter og stoppesteder.
Tag’s og tyggispapir.

Men det er så kaldt. Så skrekkelig kaldt som det bare kan bli her.
Så kaldt at jeg tror bena brekker av et lett slag, om jeg går ut av døren.

- – -

Jeg har ikke mistet hørselen. Jeg hører alt.
Og jeg klarer ikke å skille ut lydene. Skille dem fra hverandre. Og notere dem i boka.

Jeg lukker døren. Låser.

Men det blir ikke stille.

- – -

Det ligger kjærlighet på lur som jeg skyver fra meg.
Jeg er ærlig når jeg gjør det.
Føler en redsel.

- – -

Sola terger. Forsøker å få meg til å smile. Fra hjertet.

Jeg smiler. Det er ikke noe problem.
Jeg gir klemmer, selv om jeg ikke ER der og vasker det av meg med en skjult håndbevegelse.

- – -

Jeg sjekker gamle mail jeg har glemt at jeg har sendt.
Ting skjer i uforutsigbare rekkefølger. Som alltid. Men det er annerledes, for nå ser jeg ikke sammenhengen. Ikke engang i ettertid.
Og jeg lar det være.

- – -

Jeg lukter at du nærmer deg. Sakte. Målbevisst.
Jeg holder døren låst en stund til.
Og fyrer opp røkelsen for å forstyrre våre sammenhenger.

- – -

Her sitter vi nå. Alene i alle rommene.

Døden som alltid ligger på lur

Jeg treffer innom tankegangen med jevne mellomrom.
Tankegangen blir stimulert av de mest forskjellige ting og hendelser, årstider og værforhold – av ups and downs – osv.

Jeg tenker på døden som en skygge.

En skygge må faktisk ha lys for i det hele tatt å eksistere.
Og deri ligger dets dilemma.
Ambivalensen.
Og hele yin/yang-perspektivet.

Når du kaster deg ut i livet, er det jo med elsk og hat. Both.
Å elske er å anerkjenne et uutgrunnelig dyp av en avgrunn. Det er å anerkjenne frykten for det mest totale svik du som menneske kan se for deg. Det er å legge dødsfrykten blott til syne: “Ikke gjør dette mot meg, for da har jeg ikke noe igjen”.
Tror du.

Og det kan saktens godt være tilfelle.
Å elske vil si å ikke vite. Men likevel tørre.
For å tørre må du en form for trygghet. Finn den! Fort!
Plutselig er du død.

- – -

Jeg vil gjerne sitte over bordet for deg og kunne se deg inn i øynene.

Jeg ville gjerne se øynene dine. Jeg ville gjerne se det du så, når du så på meg.

“Budget”-provokasjon

Jeg hadde virkelig ikke tenkt å falle i tanker i dag. Jeg hadde ikke tenkt til noe særlig egentlig. Men, jeg hadde en liten rastlaus maur i ryggraden, som likevel ikke plagde meg nevneverdig, faktisk.
Jeg kunne blitt på sofaen; bigbag med cheezdoodles i skapet og på tv gikk det garantert en sleazy dose crap.

Jeg kledde på meg luffe-klær, sokker og sko og ga blanke i paraplyen. Og slentra oppover mot søndagsåpent platesjappe, med det formål og finne en film vi kunne se til kvelds. Kjernetemperaturen i lufta var perfekt og veska hang greit på hofta. Jeg lurte på å ta en kaffe på veien, vindus-shoppa italienske skinnvesker og flytta meg stadig og høflig for uvørne syklister.

På plate-sjappa fant jeg mange filmer. Flere enn jeg hadde tenkt og la tilbake en hel haug før jeg pliktskyldigst måtte stanse ved Budget-reolen for music, bare i tilfelle det lå en skatt gjemt og glemt. På det tidspunktet så jeg for meg noe gammel James Brown eller noe spætta Bare Egil band. Jeg var åpen for det meste, om du skjønner. Forventningsfull.
Lite ante jeg om plata som skulle lyse blått, blått, blått og samtidig rive meg i fistel over betjeningens uheldige behandling av konge-music. Tenk å slenge Herbie Hancock i budget-haugen!

- – -

Det var rett før jeg ble forelska i deg. Hakket før. Millisekundet før.
Og likevel begynte jeg å grine da du sa du hadde falt for ei anna jente.

Det var på en måte ingenting som kunne rakne og kanskje det var nettopp det som var så trist? Jeg stod liksom i en morning som var i ferd med å gry fra natt. Og der ble jeg stående. I noe som hverken lysna eller avtok. Og jeg står der ennå. I et nydelig stillbilde. Med perfekt profil.

Du spilte Herbie på anlegget. Vi drakk vin ved kjøkkenbordet. Forventningsfulle.
Også ble vi så overraska, begge to. Jeg, som ikke hadde hørt om Hancock før og derpå slett ikke venta slike toner fra din kant og du, som ikke så for deg at jeg kunne få slik rytme i kroppen min av Head Hunters. Og det ble den aller lengste dagen vår. Lenger enn grålysning stod vi tett i hverandre og dansa. Tok på, endelig. Holdt. Kløp. Kilte. Og kyssa. Gud som vi kyssa!

Også var det etter det jeg begynte å grine. Også begynte du å grine du óg.

- – -

Jeg spiller Chameleon, om og om igjen mens jeg røyker som besatt. Jeg har det fette digg og tenker på det jeg skal lage til middag.

Jeg har plata fra før, men den ligger i landet langt nord og derfor kunne jeg ikke la Herbie’n min bli liggende igjen i budget-hylla…også lot jeg være å rive kjeft til betjeninga, som sikkert ikke kunne noe for at Herbie Hancock’s Head Hunters lå til spott og spe på billigsalg.

For en tabloid verden!

Tom Egeland’s skrivemaskiner

Tom Egeland har skrevet en grei spot om skrivemaskinen.
Ikke forferdelig vidt og bredt, men nok til å få meg til å falle i tanker.

Vi har vel alle en slags forkjærlighet for det som i fordums tider ble skapt av mekanikk, eller andre nyvinninger som hjulet og derpåfølgende tandem o.s.v. – på den ene eller andre måten. Jeg tror mange har et forhold til den tampende lyden av en skrivemaskin i bruk. Et forhold til fortiden. Nær eller fjern.

Som sagt, jeg faller i tanker: jeg lånte engang en skrivemaskin. Dog var den elektrisk, men den ble ganske sjelsettende for meg. Både der og da, samt i de påfølgende øyeblikk som det har blitt en del av etterhvert.

Det er vidunderlig rart å plutselig se så langt tilbake.
Jeg setter alt i et gitt perspektiv. Den skrivemaskinen. Den leiligheta. Den fjæra og det panelet. Og de folka som lånte ut skrivemaskinen har tydeligvis også en slags innflytelse her, kan jeg se.

Og til sist, det jeg skulle med den maskinen: de tekstene.

Gjemt i en krå i et heavy panelmørke, skrev jeg de aller første tekstene om min noenlunde vaklende, vanskelige, fordomsfulle, gjemte, historiske, eksotiske og trendy samiske opprinnelse.
Inn i den teksten vokste også et ønsket om at jeg en vakker dag skulle være i stand til å bruke en loka(samisk cape).

Jeg husker intenst den teksten jeg skrev om bestefaren min. At han mista faren sin på havet og hvordan jeg for enda lenger siden forstod at det hele var en ganske merkelig hendelse. Sum a sumarium, etterpå ble det et litt sånn klisjéemessig bilde på min egen samiske opprinnelse. Men ikke i teksten, bevares, bare i måten jeg så det på, sånn helt for meg selv.

En god stund senere ville det seg slik at jeg sammen med min egen far, begynte på kurs for å lære samisk. Språket. Det resulterte i noen gloser og mye moro. Samt en ekstrem selvbevissthet, som førte til at jeg i en periode vendte og vridde på alle ting jeg hadde satt i sammenheng frem til da.

Jeg husker ansiktet til “ho Mor”, fra sykesengen, den gangen jeg hilste god-klem og noen fraser på samisk. Ubetalelig. Non-verbalt.
Jeg tror hun ble så glad.
Og jeg kan ikke evt. tenke meg videre. På det som kanskje hendte av historie i henne da, eller tidligere. På det som…nei, jeg kan ikke tenke mer på det – bare holde det vakre ansiktet hennes frem i lyset mitt. Holde det der. Holde det.

Men,
det er virkelig ikke slik at historiske hendelser, erfaringer og utvikling alltid er så himla sterkt forbundet til traumer. For meg er dette en form for nostalgi. Og en svak dose melankoli. Jeg har ikke den tette nærheten til fornorskinga – den er mer eller mindre fjern i min genetiske hukommelse. Da er det noe annet med evnen til refleksjon. For jeg innser jo at jeg er et tydelig resultat av nettopp det og min mer eller mindre lettvinte håndtering av identitetsdannelse i mitt dengang så småvoksne liv, var jo et slikt lettvint svar. Og likevel en refleksjon.

Bildet av de gamle maskinene og de døde som ikke kan svare deg lenger.

Men likevel, noe består og blir tatt vare på; minnet av “Ho Mor” når hun står i kjøkkenet og volumet på grytene hennes. Rausheten og gjestfriheten. Levnet. Og latteren.
Og de gamle maskinene da? Hva står igjen annet enn sjarmen i den tampende rytmen du av og til kan få med deg i en film, om ikke skriften?
(Roman. En antikva-skrift, faktisk. Som kan føres helt tilbake til romertiden – løft blikket en gang du går under, forbi eller stanser ved en triumfbue og få med deg de aller første uttrykk gjennom antikva-skriften. Times new roman.)

Forøvrig finner du Tom Egeland i bloggrollen her, rett ved siden av…

Å være berusa av lykkelig melankoli(jeg vet det er kvalmt)

- det er bare best.
Best i hele verden på en regntung torsdag.
Best i hele verden på en regntung torsdag som føles som begynnelsen av ei ny uke.

Best i hele verden fordi.
Fordi du er vanvittig heldig som har folkene dine.
Fordi du er vanvittig uheldig heldig som har alle tankene i det abstrakte landskapet du aldri kommer til å forstå. Fordi du godtar. Og fordi du elsker regn.
Fordi du er levende.

Fordi du var i går. I dag en annen. I morgen vet du nada om.

Fordi smerten ikke er vedvarende. Og aldri har vært det.
Fordi den fikk farge lykken.
Fordi du ikke vet hva lykken er.
Fordi du bare senser den.

Fordi et kort sekund.
Fordi klemmen.
Fordi det ordet.

Fordi alt det andre som ligger omkring. Når det gror.

Fordi minner. Fordi en sky. Fordi et katteblikk.

Det er bare best i verden når melankolien begraver seg i sin bror, Tilfredsheten.

WOW!

En sånn dvd-dag

Etter en tre-fire timer i parken,
på piknik-pleddet fullstappa av gode minner, tykk avis og kaffe-to-go,
vender jeg snuten hjemover.

Sulten røsker i tarmene.
Vinden blåser litt for krasst i kjole-ermene.

Barn faller i bekken og store hunder tøffer seg mot de bittesmå.
Fremmede jogger i tilnærma Speedo.
Og kjæreste-par leker i skyggene.

- – -

Jeg husker en annen sommer. Under andre greiner. Blandt andre lyder.
Husker smaken av kyss. Og følelsen av alle reaksjonene.
Opplevelse av gylden tid.

Jeg husker det som er tilmålt. Der jeg fikk bryte inn i en rekke av forutsigbarheter.

Jeg husker hvordan en dag kunne vare så lenge den ville og at sommeren ikke nødvendigvis bare var vår. Jeg husker at vi så på gresset. Dag etter dag. Hvordan lyden av nordnorsk hav bølget seg gjennom sprossene i morgenvinduet.

Og dro oss med.

- – -

Snart-sommer-søndags-melankoli. En sånn dvd-dag…