Fredags-toner

Bakgården lever!
Det grilles allerede!
Det kjøres med fjernstyrt bil!
Det blunkes til hils!
Det snakkes!

Det leves.

“Guttan har inntadd bakgår’n våres! Yeah!”

Matblogg uten bilder er Au. Med dårlige bilder blir det kronisk.

Jeg tror velsmakende mat har mye med tid å gjøre.
Jeg tror at tiden krydrer maten.
Opplevelsen av tiden, vel og merke.

Tid i seg selv, hva er vel det? En ren konstruksjon spør du meg. En nyttig sådan.
Og når det gjelder tid, har jeg en følelse av at den jobber for seg selv. Dog standhaftig.

Tid er tid og mat er mat – men det kan være så mye mer. Særlig sammen.

- – -

Jeg erfarer at jo mer mat jeg skal lage, til jo mer folk – jo mer tid trenger jeg, for at maten og menneskene skal bli velsmakende!

Egentlig, sånn rent konkret, trenger man ikke mer enn god tid og en pakke kjøttdeig, en velassortert krydder/sause/dip-hylle, noen friske grønnsaker og tente stearinlyskubber på kjøkkenbenken for å få det til.

- – -

Oppskrift

Hent kubbelys fra vindusposten.
Plassér dem på kjøkkenbenken, evt. kjøkkenbordet om benken er litt i minste laget, og tenn dem. Gjerne med fyrstikk.
Åpne ei iskald øl med vinopptrekkeren og la korka bli liggende igjen på benken.

Ta den første slurken og se hva du har i kjøleskapet.

Ta det du har lyst på av det du finner der.

Hakk en halv løk, i hakkende, passende biter.
Skjær skiver av soppen.
Og kreative former av paprikaen.

Noen tynne skiver av ei nesten glemt gulrot, gjør seg også.

Ta en second slurk av ølen. Fortsatt rett fra flaska og ikke svar på sms’n som nylig tikka inn.

Oppdag en kjele med jasmin-ris fra dagen før. La deg beruse av at du slipper å tenke på pasta-timing!
Le litt for deg selv. Inni deg, eller høyt – alt etter hvordan du liker det.

Skyll et stort brokkolihode og knekk av halve knollen. Del den halve knollen i biter du liker å sette tenna i. Den andre halvparten legger du kanskje i ei blå glass-skål som står på benken. Eller i kjøleskapet, om du mangler en kul benke-bolle.

Ikke glem hvitløken tidlig i prosessen!
Del båtene i tynne skiver på/med langsiden og snitt lagvis to ganger, før du shopper kortsidene av båtene(dette er et eldgammelt kokketriks for alt som er løk-aktig i fremtoning) og står igjen med en nusselig haug av velsmakende, velshoppa hvitløkspoff, i et hjørne av skjærfjøla. Som nå skal bugne over av fargerik staffasje og kommende smak. Gled eder! Og hell resten av ølen i et glass som rommer nøyaktig 0.33 og se at det ikke er fullt(det funker godt å sette glasset nært stearinlysflammen).

Hmm, hvor er vi nå?
Jo, etter hvitløk. Ta en god slurk av glasset og sett det fint tilbake etterpå, før du åpner pakken med kjøttdeig. Og har du ikke det, shitsamma – det må du skaffe!

Kna inn kjøttdeigen med litt av hvitløken, godt med pepper, litt chili-paste og nå i førsten, en ørliten dert med oregano – bare for luktas skyld(Har du tilfeldigvis egg på benken, kan du godt skille hviten fra plommen og kna inn det gule, har jeg hørt, sammen med en liten dæsj olje).

Varm opp steikepanna og klæsj kjøttdeigen oppi når det er greit. Gi det en god burning, mens du kommer på jasmin-overraskelsen fra tidligere. Da kan du la deg inspirere og drysse over noe jalla-jall-hot-madras-curry-powder, fortrinnsvis fra pose fordi det gir en mer digg følelse når selve drysset florerer.
Ikke nys over kjøttdeigen.
Pretty Please.

Stek kjøttdeigen på fres og se på kjøkkenbenken: Sop sammen løkskall, endene på gulrota, ølkorka og noen brødsmuler fra frokosten og hold burken som kjøttdeigen lå i, under benke-kanten – kjør på om og kast i det nye søppelspannet fra Ikea. Om du vil sortere får du diplom. Eller blogg-award. Eller bare goodwill i ditt neste liv. Miljømessig god samvittighet gjør godt for sjela og omdømmet. Kjør hardt – kjør stil!

Nå er kjøttdeigen nesten helt gjennomstekt. Et perfekt tidspunkt for smaks-eksperimentering.
To og en halv dert med Ravigotte-saus, slutten av ketchup-flaska og litt oregano blanda med en tredjedel av all hvitløken du hakka her tidligere – klæsj i. Make it smooth!
(Om du ennå synes det er noe igjen i flaska med tomat; fyll på med no vann – shake it baby! og hell over før du drysser et knapt lag med sukker over).

Står fjøla med fargeskala og mister litt piffen? Frels den!!
Mekk og snurr og burn og vend(korv i hop) alt i den store steikepanna.
Ups, glemte jeg å si at steikepanna bør være litt rommelig? Vel, det som ikke går, det lar du ligge…bland alle greiene sammen og skru ned varmen til noe som minner om putring og la det surre.

Siste tredjedelen av hvitløken?
Den blander du med litt chili og pepper og salt og den oljen du har tilgjengelig.
Bare gjør det.

Lukter det litt fra den rommelige steikepanna nå? Ikke nok? Ta noen slurker med øl og kjenn så tørst du var. Om du røyker, passer det innmari godt å ta seg en blås ut i bakgården nå:Kanskje ungkaren i etasjen under deg har satt i gang disco-kula si igjen? Kanskje heldiggrisene med balkong sitter under sine luksus-varme-lykter og nipper til hvitvin? Kommer valpen Viggo løpende og slikker bukseleggen dyvåt, endelig?
Kanskje du ser ditt snitt?

Kanskje du kan ha i litt mer oregano når du kommer inn igjen? Og litt sitronpepper, samt en tydelig slant med nevte Ravigotte. Surr, surr, surr. Og åpne ei ny øl. Men kast korka i søpla denne gangen.

Fikk du en sms underveis? Nå er tiden for å sjekke den ut. La alt putre og kjenn etter på lukta om du vil dele maten med noen. Svar og legg telefonen på stua et sted.

Smak.
Salt? Curry-jalla? Chili?
Do as you like – nå har alt putra så lenge at smakene har klint med hverandre og det høyste du trenger er en siste finish. You do it!

Ta den kalde risen fra igår og legg noen spiseskjeer på en tallerken(husk den skal “varmes” av det som sauser seg til i steikepanna). Gå på stua og rydd salongbordet. Ta med ei ny øl og hell i glasset(sett flaska inn i kjøkkenbenken).

ta deg tid til å vente om du inviterte noen på mat. Hvis ikke, håper jeg uansett du har smakt på maten underveis og da gjenstår det bare å lesse den varme maten over den kalde…og
Høgg innpå!

God apetitt.

- – -

Forventa du lydspor underveis? Det er totalt individuelt, men ikke anbefalt før maten begynner å putre. Så det så. Kvelden er faktisk ennå ung!

EDIT:
Jeg glemte helt av oljen med siste rest av hvitløken i. Meninga var jo at du underveis kunne legge etpartre never med sorte oliven fra butikk-hylle-glass oppi oljen. Til senere. Om du fikk lyst på no snacks etter maten. Men den kan seff vente til senere. Den blir bare bedre med tiden…

Forsinka påskeferie for de prostituerte

Hei Dere!

Var det ikke i påska vi møtte Viggo og fikk bekrefta at han hadde fått nye naboer?

Jeg hadde i en tid blitt oppmerksom på den nye utsikten i bakgården min; 
det vinduet med et mørkt laken og en hodeskalle hadde helt endra utseende. Det som 
før var et mørkt tilstedeværelse, 
hadde nå fått en florlett gardin og rampelys. Jeg så folk der døgnet rundt, vinduet stod 
ofte på gløtt og folk røyka i karmen. Jeg fikk det for meg at de drev med skikkelig 
pussing og flikking og flid. 
Kunne liksom levende se for meg hvordan det bak den mørke gardinen hadde blitt 
sarva ned. Sikkert over år.

Av og til hadde de pause der inne. I timesvis av gangen. Jeg kunne se 
et par nakne ben trukket opp mot et ansikt som la seg i skjul 
akkurat bak vindus-sprossene.

Jeg innbilte meg at jeg så henne i lyset fra en tvskjerm og at det 
var det som fikk henne til å stivne i posituren.Timer. En hel kveld.
Tilslutt torde jeg nesten ikke lene meg ut vinduet 
mitt mens jeg røykte, i redsel for at jeg skulle bli vitne til at hun falt overende, 
fortsatt med bena trukket opp til ansiktet.

Neste dag var det full arbeidsmodus igjen. Jevnt og trutt. Smilende. 
Summende lyder ut gjennomm glipen i vinduet. Ut i vår bakgård.

- - -

Også var det Viggo’s fortelling da. Det er rart hvor kjapt man kan endre måten 
man ser på verden, ved hjelp av en tredjepart.
Hvor lett det er å legge sammen to og en, til et mer “nøyaktig” svar.

Viggo var plaget av hæl-klapring døgnet rundt, nøyaktig timet med dørklokkens 
jevnlige signal. Han hadde tolket skrittene i gangen som noe maskulint. 
Dessuten hadde han også støtt på en og annen “herre”  i oppgangen, den siste tiden.

Det var der jeg fikk glimt av x i ligninga mi. 
Og i dagene etterpå syntes jeg utsikten hadde forandra seg nok en gang.

Plutselig la jeg merke til de florlette plaggene som hang over skuldrene der inne. 
Store silkeblomster. Intense farger.
Jeg skjønte de nakne skuldrene ikke hadde noe med redsel for flekker å gjøre.                    
Malingsflekker. Og jeg skjønte at det ikke heter “mannfolkarbeid”, hverken
kjønnsteoretisk eller til hverdags.

- - -

Så satt jeg der i vinduet mitt da. Kjente hvor trist jeg ble.

Både over at mennesker må holde på i den bransjen og over at de må holde på

i vår bakgård. Up in my face. Ubehagelig. Ekkelt. Og eksistensielt.

Jeg innrømmer det.

- - -

Viggo nevnte husverten. Skulle sende en beskjed. Det er ikke ulovlig hverken å selge eller kjøpe sex her i landet, sa han. Men å leie ut lokaler for kjøp og salg er forbudt. 
Det er hårda bud, og jeg skal ikke diskutere lov om kjøp og salg av seksuelle tjenester, men jeg tror jo til syvende og sist det går ut over de jentene i vår bakgård.

- - -

Viggo luffer rundt fortsatt. Vraltende, energisk og sosial.
I vinduet henger fortsatt en florlett gardin, men bare en tynn stripe lys slipper ut
gjennom en dør, inn i et ellers bekmørkt rom. Noen dager etter påske.

Og sånn står det fortsatt.

Jeg har min egen teori, men skjønner at jeg må ut i bakgården og konferere med Viggo.

Også søppelmannen da, eller den kommunale renovasjonen

Ja, jeg har altså flyttet. De som kjenner meg godt vet jeg har for vane å flytte. Endel. Denne gangen var det mer planlagt enn forrige gang.

Forrige gang bestemte jeg meg på tre dager. Jeg flytter. Ikke bare flytte til et annet hus, eller en annen bydel. Jeg flytter til en annen landsdel. Og det er i seg selv spennende. Jeg har forsåvidt gjort det før, men ikke så spontant og ikke i så moden alder. For å si det sånn.

Uansett, jeg har flyttet igjen. Innad i den nye byen. Til en mer sentral leilighet. Til en mer karma-tung leilighet. Til en mer langsiktig leilighet.

Vel, som den skarpe leser vil forstå; det innebærer nye naboer. Og jeg har blitt overbegeistret for nye naboer etter at jeg kom til Oslo! Jeg simpelthen bare må ha dem der.

De nye naboene i Oslo hilser på deg. Uansett om de aldri før har sett deg. De holder opp porten når du kommer med sykkel og handleposer. De sier at de vet hvordan det er med sykkel og vriden dør. De nye naboene lar valpen Viggo leke med deg og de lar tispa Hera snu god-rumpa si mot deg for å bli klødd på. De nye naboene lar deg låne speilet på soverommet sitt når din personlige skredder er på besøk for å fikse et innsnitt der det mangler. De spør om du skal på fest når du har kjole på. De spør om du kan ta i mot elektrikeren en formiddag.

De nye naboene overholder stort sett vaskedagene og tramper ikke kjempemye i trappene om natta. Også spiller de ganske grei musikk, akkurat passe lenge.

De nye naboene lar deg røyke i bakgården og fortsetter å hilse selv om de aldri har sett deg før. Sånn som i dag. Mandag er kommunens dag. Nærmere bestemt renovasjonsavdelinga. Du vet, de som har som arbeid å tømme søppeldunken i akkurat din gård. Vel, alt er simpelthen relativt. Det har seg nemlig slik at det ikke holder med én søppelkasse i gården vår. Det sier seg nesten selv; seks leiligheter produserer en del søppel. Særlig når det inkluderer en hund og en del unger, single menn i tredveårene, noen samboere også meg da.

Vi trenger ikke gå lenger enn tirsdag, toppen onsdag før dunken begynner å føle seg litt pløsen. Lokket begynner å bule. Måsen på hustaket begynner å rope på kameratene sine; teft. Torsdag er det helt umulig å få kastet søpla si noe annet sted enn i den allerede overfylte dunken, der noen allerede har vært før deg og innsett at lokket får henge med geipen.

Så der står vi da. Den nye naboen henger ut gjennom morgenvinduet sitt og jeg står midt på plassen og røyker min første sigg til kaffen: “Neimen! Se her, hvilken morgen! Nå har renovasjonene vært her igjen!”

De nye naboene er herlig overdimensjonert, optimistisk innstilt. Også når halvparten av innholdet i søppeldunken ligger demonstrativt henslengt utover grøntarealet i bakgården vår.

Møt mitt nye nabolag!

Valpen Viggo! Tispa Hera! Og den sorte katten med de gule øynene.

I tillegg har du Ti-åringen med størrelse førtiseks i sherroxer.

Dagmamma til broren hans. 

Eieren til Hera og samboern hennes.

Spøkelset i oppgangen som saboterer callingsystemet(mitt apparat i særdeleshet).

Dama med metalldetektoren.

Hun som kommer hjem mitt i uka med ny type, nattestid.

Kollektivet.

The naked fat man.

- – -

I tillegg, Sushi-bar selvsagt, og meg selv, da.

Naboene mine

Jeg bor heldigvis i første etasje. Bare en fem-sju trapptrinn opp og jeg kan stikke nøkkelen i døra. Døra med kikkehull:

- en liten asiat som springer ut og inn. Blikket vender innover; mon tro hva han leter etter?

- en kattunge som ikke skjønner hvordan han skal komme seg inn katteluka, som han jo nettopp har kommet ut av. Fluffy pels, men ikke helt happy med pelsens taktile egenskaper. Bedårende øyne. Velformulert maling.

- sporty jente i joggebukse, med en tigerstripet kattunge som akkurat har begynt å klatre i treet utenfor vinduet mitt. Glad i “Go’ morgen”-youghurt. Hestehale. Usminket. Veldig blid. Kanskje fordi samboeren er en ganske pent kledt, ung herremann. Venter på den nye leiligheten. Slipper zaiko-bakken.

- mannen med parkeringsplass-problematikk. Forøvrig delvis skallet. Alltid sement eller malig på bukseknærne.  Håndtverker. Samboer med en blond, sliten og noe yngre sak. Jente, dame, kvinne…hmm, vanskelig kategori.

- Samboeren til parkeringsplass-mannen har sort ulljakke som rekker litt nedenfor rumpa. Med krave. Og belte som aldri knytes. Loete. Og hestehale.

…Er det bare jeg som bruker kikkehullet aktivt eller?

Viking Redningstjeneste, ned’i gata her.

Jeg liker naboen min. Jeg liker naboen min veldig godt. Så godt faktisk, at her om dagen viste jeg ham “tommelen opp” gjennom vinduet mitt. Og det enda jeg ikke skal bo her så lenge.

Det har seg nemlig slik at naboen min er en helt normalt velstelt og lyshåra kar i begynnelsen av førtiåra og mer enn godt fornøyd med både bilen og dama, sikkert passelig fornøyd med jobben sin som han antakelig har hatt i en tiårsperiode(mulig han vurderer arbeidsmarkedet, han med sin bransje-erfaring, men ingenting haster) og etter hvert godt innkvartert i leiligheta over meg. Hadde det bare ikke vært for det at han er mer en normalt plaget med at “folk” stjeler parkeringsplassen hans. Første gang jeg ble obs på problemet, skjønte jeg ikke så mye. Det var vel hakket før jeg hytta med neven ut gjennom kjøkkenvinduet mitt, for han stod med sin relativt store bil rett utenfor og pressa på hornet så det holdt. Ganske lenge. Med ujevne intervaller. I femten minutter. Omtrent.

Jeg tenkte naturlig nok at det var noen som var sent ute eller lignende og at naboen min var litt for lat til å ringe inn en klage på det gjeldende tlf.nr. Det endte, så langt, med at han parkerte kjerra si, bokstavlig talt, i oppgangen til naboblokka.

Jeg rista på hodet, rynka på bryna og satte meg ned i sofaen(skulle sikkert se noe på tv eller spise middag eller drikke kaffe eller noe helt annet. Kanskje bare slappe av, faktisk) og tenkte at det var godt det ble fred å få.

For en stund. Etter bare kun kort tid hørte jeg et rabalder av skrapelyder og firehjulstrekk og kjettinger og gud vet hva, hvilket betydde at jeg resolutt reiste meg irritabelt opp av sofa og inntok rynkede-bryn-looken min gjennom vinduet. Vel, du har hørt “tørk av deg det gliset”?

Der stod en av Viking redningstjeneste sine biler. Med store lys både oppe og nede, blinklys både foran og bak, og sjåfører i alle fasonger.

Jeg skjønte liksom skissa: Privat parkering.

Og på en måte, jeg skjønte han godt. Jo, jeg gjorde det. For selv om jeg ikke har bil, har jeg på en måte fått det med meg at det ikke flyter over av honning hva angår parkeringsplasser her i byen.

Nå skjønner du jo sikkert resten. Men du skjønner nok ikke hyppigheten. Jeg tipper at naboen min har lagt inn Viking redningstjeneste på hurtigtasten sin, så ille er det faktisk. Bare denne uka har redningstjenesten hatt tre oppdrag i gata mi. Så langt jeg vet. Hvem vet hva som foregår av aktivitet når jeg ikke kan være her å følge med!

Og ennå er det bare fredag!

Det var i går altså. Tommelen opp.

Neste gang jeg er vitne til det samme, har jeg bestemt meg for å åpne opp vinduet og slenge ut en kommentar, slik gode naboer gjør.

Og jeg er en god nabo, for når jeg nå, i skrivende stund får poengtert hele innlegget mitt med den umiskjennelige lyden av kjettinger og firehjulstrekk, så må jeg ta meg selv i å gni henda med tanke på de kron-idiotene som kødder med naboen min!!

Dugnad – den altfor lange bloggposten

Jeg bor ikke her. Eller d.v.s. jeg bor her, men i en annens sted. Et slags forhold av surrogat art, om du skjønner.Et forhold som stadig utvikler seg, selv om man skulle tro det hadde kollapset før det startet, siden jeg brått og brutalt kastet meg inn i det. Men det er på en måte en ganske lang og litt annen historie(som vedrører denne i en viss grad, men ikke av nødvendighet for å forstå denne), som jeg kanskje kan komme tilbake til en annen gang.Vel.Jeg bor ikke her, på en måte. Men jeg er her. Og her, vil si i en blokk; to etasjer og åtte leiligheter. Noen av leilighetene har tilhørende parkeringsplass (les: Viking redningstjeneste) og alle leilighetene har tilgang til bod både i loft og kjeller. I kjelleretasjen driver en jalla-jalla nærhandel; god butikk.På loftet har jeg ikke vært og sykkelen oppbevarer jeg tidvis i gangen og tidvis på kjøkkenet, hvilket indikerer for den skarpe leser, at jeg heller ikke valfarter i kjelleren. Med andre ord, jeg har ikke noe oppbevart som jeg gjerne skulle leid container for å effektivt kvitte meg med det jeg ikke har.Så til saken. Container har et snev av dugnad over seg, eller i verste fall dødsbo-feeling. I dette tilfellet, jo skinnende friskus-dugnad før vinteren biter seg fast. Hvilket initiativ!Men, jeg bor jo altså ikke her. Jeg er her i en annens sted. Og lørdagen nærmer seg, fort. Og klokken blir halv ti (dugnaden var satt til å starte klokken ti), jeg våkner og setter på vannet, dusjer og får satt presskanna på bordet. Sånn ca. fem over ti står jeg utenfor hovedinngangen, iført en syrinlilla bomullskjole og gullfarga alladinsko, med min rykende ferske kaffe i den guleste koppen ever i den ene hånden og sigaretten i den andre. Jeg løfter blikket og trekker inn den friske morgenluften og POFF! Så var idyllen brutt.

Jeg befinner meg midt i et hav av skitne bukser og hansker og river og ugress og menn og ei sur dame og jeg burde jo selvsagt ha tenkt meg om før jeg gikk ut og virkelig kledt meg for action og ikke være så ung og blond og NABO.

Men jeg bet tenna sammen(eller jeg gjorde det psykisk) og tenkte at dette er også Min Lørdag. Basta.

Slo ei frase ála: det er liksom dere er tidlig på “han” og greier…

Svaret jeg fikk var jo selvsagt at dugnaden starta 10.00 – sharp, på en måte.

Vel inne i hjemmets lune rede sendte jeg følgende sms: “du, det e litt, eller ganske så pinlig å stå utafor m mårraskaffen og ikke gjøre en døyt, rett foran øyan på dugnadsfolket som e i full vigør…”.

Min gode mann hadde dessverre “vært på’an” kvelden og natta før, som han selv uttrykte seg og ba pent og ydmykt om ikke jeg kunne “representere”. D.v.s. holde i ei rive eller ruske opp noe ugress, bare ha på seg et par av de skitne hanskene eller kaste noe søppel – whatever, liksom.

Tilslutt mota jeg meg opp og kledde meg i joggesko og gymbukse, skjerf og lue. Gikk ut og ble satt i arbeid. Vel og merke presist utenfor “din egen blokk”.

Jeg luka bedd(fire stykker faktisk), rakte plenene(tre stykker) og plukka søppel(ukjent antall) i nøyaktig femti minutter, sharp. Dessuten måtte jeg gjøre det med et sett hansker av typen godt brukt og bare venstre hender, takk.

Egentlig var det ganske deilig. Å være der ute. Grave i jorda. Den greia der liksom. Back to basic. Og når jeg sykla til mer sentrale strøk, iført den lilla kjolen og gullskoene, følte jeg at jeg frakta en stor hemmelighet om hvem jeg egentlig var.

For en lørdag!

Men egentlig skulle ikke denne posten handle om den lørdagen. Egentlig. Men det ble den å gjøre. Veldig lenge, inntil nå:

For det jeg egentlig ville frem til var min egen forbauselse over at jeg tydeligvis er ganske evneveik på luking og sånt. Sagt på en penere måte: jeg er noe forsiktig.

For på søndagen da jeg rundet hjørnet her, var det jo helt skrapa i bedene. Noen små dusker med noe som lignet, tja…avsagde buskvekster? Til og med rosehekken var klipt ned! Og inngangspartiet som jeg behørig hadde kosta og skrapt OG luka, var nedspylt og det fantes ikke ett sandkorn på tre meters avstand, ikke én sneip(jeg har et eget askebeger for slikt, gjemt på et lett tilgjengelig men usynlig sted) hverken utenfor døra eller i hele gata. Det var nesten sånn at jeg fikk en følelse av at det var riktig å kle av meg skoene når jeg hoppa av sykkelen.

Men det verste av alt var det at jeg fikk en følelse av at hun sure dama som satte meg i arbeid, drev å luska bak en av gardinene i naboblokka. Hun hadde jo tross alt planta tulipan-løk og krokus og bergnymfesolei og alt hva det ikke heter, og VIRKELIG hatt bruk for hagehansker. Til forskjell fra meg, liksom. Jeg som hverken bor der og derfor heller ikke deltok på det sosiale samværet utover kvelden. Vel, det siste der er neppe helt sant. Men det er også en helt annen historie. Og på en måte føler jeg liksom at denne storyen aldri kommer til å få sin finale, sin punchline – så,

to be continued(med alle dens aspekter og diggresjoner, faktisk)