Lost in this world

Jeg savner hjem. Jeg savner tid. Jeg savner mennesker. Først og fremst.

Jeg savner å vite at jeg slipper å drikke siste slant av ølen min alene. Jeg savner deg som holder ut. Som følger med. Som jobber for.

Jeg savner så sinnsykt kyss i munnviken. Jeg savner hjemmeglimtet i øyet. Jeg savner følelsen i brystet.

Jeg savner å
å
å

Jeg savner deg.

Jeg savner å treffe kjenninger på café. Jeg savner gledeshyl og hjerteklem. Plutselig.

Jeg savner en sms og er du der?

Forlangende og prøvende.

Jeg savner veps og badevann. Jeg savner ei iskal fjære og kald bukse.
Jeg savner drømmen som flyter i vannkanten, på rett side av øya og det iskalde glasset med hvitvin.

Jeg savner bål-lukt i hvitklær. Jeg savner smaken av skikkelig jordmor-kaffe. Jeg savner oss – slik vi var meg.

Jeg savner veien hjem og ikke å vite hvor lang den var. Jeg savner å lukke meg inn døren og få en klem mens jeg gjør det. Jeg savner den store gata. Som alltid lå midt i veien. Og jeg savner å høre dere som kanksje går forbi der – at dere går der; yndlingsbutikken min, caféen og bilene i garasjen.

Men,
så lenge jeg savner noe jeg vet om
- kanskje er jeg ikke så lost alikevel?

Gjensyn

Også denne kupéen
lukter som alle de andre,
svette, sigaretter og sex

den er like nedslitt og sarvete
som alle de andre
det er like grått over de beige skinnryggene
og like støvete ut gjennom doble glass

metallkanten rundt det halve bordet
er like slitt i svingene og
hullene i setene er like rettskårne
her som andre steder
men

slik vi betrakter verden
fra dette elskovsredet
fra denne røykestuen
så langt fra verdens øvrige trivialiteter
som vi kan komme

langt fra
hvitvinshevede glass etter tredje akt
fuktabsorberende ullundertøy etter andre etappe
og langt fra den øredøvende lyden
av første innslag på nyhetene
sitter vi

lar alt fare
omkring og forbi oss
jagende trendtempo og ferdig fargeanalysert

opphører tiden å telle disse sekundene
sekundene
der vi betrakter kun vår egen akse
navlebeskuende og edruelige
tangerer vi ikke
verdenskrigen og korshaugen
kaster ingen
sarkasme over mediemenerne
eller filmskaperens dilemma
vandrende mellom revy og virkelighet

I denne sekundløse tiden
forsøker vi ikke å treffe nota
fra seksten-meteren
vi forsøker ikke engang å score

vi har lagt spillebrettet til side
lagt terningene i en konvolutt
med ukjent adresse
og i tilfelle

i tilfelle vi aldri skulle nå hjem

har vi lagt nøklene under matta
gitt den hvite buketten til en skoselger
og utenfor vår rekkevidde
har katten søkt tilflukt
hos en ubarbert og nysgjerrig dame

vi har gjort det riktige
og latt være å skrive det ned
i tilfelle tiden stanser
her
kan den virkelig stanse
i denne kupeen
tæret og næret av alle
hendelsers skjematiske tilbakekomst

her midt mellom oss
to mennesker kastet utfor

fra en av disse stålkonstruksjonene
som ikke tåler
gråtoneskalaens
aller mørkeste skravur.

Den som ikke har natta ro, har heller ikke dagen god. Eller?

Lusker stille gatelangs. Det er et slags tusmørke, tenker jeg, mens regnet drypper sakte. Etterlater seg dråper som henger fra trikkevaierne. Og gatelysene får tusen små speil til sin rådighet. Det er ikke den vind som forstyrrer disse speilbildene.

Jentegjengens høye C har forstummet. De slitne taxiene har pause. Og pubens dører har fått lås og slå.

Naboens baby ligger mot en tynn pute. Hostemannen skal vente en liten time til før han våkner. Og mannen fra renovasjonen har ennå forbud mot å dure med maskineriet.

Og jeg fortsetter. Lusker rundt i byen. Ser inn gjennom stille vinduer. Lukter sakte luft. Hører kattens poter. Jeg synes ikke at jeg tenker noe. Jeg tror jeg bare er. I nutid, en slags sanntid. Tilstede. Og inne i meg vokser et fjell. En sylskarp kontur mot en gryende himmel. En bre utvider seg i juvene. I breen ligger oldtidsminner. En fortidspil. En såpestein. Et snitt.

Det er såvisst en gylden time!

Tilbakekomst

I natt drømte jeg at du kom tilbake.
Du hadde sett meg i en drøm, du også, og ville slå følge med den.
Det var ikke mye fuzz og buzz med tilbakekomsten. Den var ventet og uventet på samme tid. Den var normal. Og på en likegyldig måte riktig. Ikke noe å skrive hjem om, eller noe å markere med en “r” i margen. Ingenting var rødt.

I drømmen var årstiden slik som nå. Noe på hell. Et siste krafttak, sløvt men bevisst ville du gripe etter meg. Og jeg så deg. På lang avstand så jeg at du kom. Antydningen av deg som ble helt tydelig. Og som jeg sakte gikk i møte.

- – -

Tilbakekomst. Drømmen min ble et bilde på alt jeg har vært igjennom denne sommeren. Alle de små tingene jeg har fått se. Ved deg og deg og deg.
Alt som lager et større bilde.
Synliggjøringen av hvorfor jeg alltid godtar. Godtar det jeg ikke forstår.

Fordi jeg skal forstå hvorfor jeg godtar det. Fordi vi er mennesker. Fordi vi holder av hverandre. I bredden og i dypet.

På høyden er vi alle på kanal, uansett.

Jeg skulle få den innsikten. Bit for bit, i takt med måten jeg tør å bevege meg på. Sammen med deg, eller helt for meg selv.

Av og til er en egodrøm en stor felles-trip. En enhet som endelig viser seg. Et stort a-ha og takkoglov – ting skjer fyldest.

- – -

Jeg drømte ikke mer, men bildet av deg når du kom tilbake, ga meg trygghet nok til å våkne.

Ikke feminist på rødstrømpe-måten, men av og til bare MÅ JEG.

Kom på en liten replikk-veksling her for litt siden, som ennå morer meg stort. På mange plan, men aller mest i det generelle retoriske hjørnet, ligger humringa og vaker.

Settinga er som følger:
To menn i sin dvaskeste alder(dvs sånn rundt femogtredve og skilt, evt. bare veldig singel).
En pike i sin beste alder(dvs sånn rundt tredve, fri og frank evt bare veldig singel).

Alkoholkonsumet står til meget pluss.

Det begynner å bli ukristelig sent.

Leilighetskomplekset fremstår noe lite utnytta(les: vanvittig stort).

Det regner. Masse.

Og alle sitter i hvert sitt hjørne rundt et bord.

Replikk-utvekslingen kommer i gang i det navnet til det ene hankjønnet fremmer spørsmål om opphavssted. Hvilket den spurte repliserer med å si at stedet er et “fittested”.

Spørreren, som da er den eneste piken, ser sitt snitt til en noget uhildet diskusjon evt. bare reaksjon og spør da følgende:

- “Fittested”? Javel. Er du homofil?

Den spurte svarer med et ansiktsuttrykk som ikke forstår noe som helst, og spørreren fortsetter:

- Ja jeg mener, du sier “fittested” som det mest naturlige i verden, hvilket det jo også er. Men tonefallet ditt, som jeg oppfatter som sterkt negativt, harmonerer ikke helt med det verbale, ergo jeg drar en rask slutning med spørsmålet mitt. Men det er fortsatt legitimt, hva?!

- jo, ja, menne…nei altså…bla bla bla…du skjønner altså, ikke ment sånn…bla bla bla osv.

- Jo selvsagt skjønner jeg jo det, men det er likevel et prinsipielt viktig spørsmålstegn.

- jo, jo men jeg er ikke homofil av den grunn. Men jeg sier jo “fittested” om mange steder, da. Men altså, hallo!

- Okey, greit, du er ikke homofil. Ikke noe gær’nt med det da – men du fortsetter å benevne opprinnelsesstedet ditt med “fittested”?

- Ja ja seff.

- Vel…La meg spørre: har du ekstremt dårlig forhold til kvinnelige kjønnsorganer da?

- ahhh…

- – -

Vel, vi tar poenget. Om man kjeder seg ørlite grann og det begynner å bli dags for å avslutte om en god stund, kan man gripe fatt i enhver form for ytring og have some fun. Om så bare for å parkere det du allerede visste eller plassere noen i en midlertidig kategori(les: bås).

- – -

Vi summer oss og drar på smilebåndet. Han med navnet må jo selvsagt slenge ut i lufta, som et forsvar eller en begrunnelse, som for å mildne hele samtalen:

“Å fy faen! det er fan steike meg ikke satans mange som klarer å provoserer meg så jææævlig gjennom en helvetes mini-diskusjon. Langt mindre lenke meg så inni-helvete-satans fast!”

I rest my case: et fuckings fittested du kommer fra!