Det er ikke gull alt som glitrer, vet

Det nærmer seg lønningsdag og det går så innmari sakte. Og siden jeg for tiden ikke har konsentrasjon til å lese bøker(hvilket jeg egentlig ikke har hatt de siste fire årene…), så bedriver jeg ventetiden med dagdrømmerier.

Det er i og for seg ganske spennende, særlig når den bevisste dagdrømmen balanserer på den ubevisste drømmesfæren. Det skjer når musikken fader ut i bakgrunnen og jeg er så drømmende at trikken utenfor ikke skremmer meg opp i giv-akt.

Da glitrer det i diamanter. Jeg har fått hull i ørene og det må samtidig bety at jeg er godt gift, siden jeg i virkeligheten ikke har hull i ørene og har bestemt meg for at det skal jeg ikke ha før jeg får overrakt den såkalte “morgengaven”, som viser seg å være et sett med diamant-dobber, subtil i størrelsen; som av-og-på-knappen på fjernkontrollen omtrent.

Men altså,
det går kjappere mot lønningsdag enn mot brudevalsen, for å si det sånn, og mens jeg har dagdrømt meg nærmere, har jeg kommet frem til noe jeg vil unne meg: jeg trenger sårt litt pedikyr. Bena er slitne etter vinteren og har ikke fiksa overgangen fra sokker til naken, noe særlig bra.
Håret er ganske slitt og utvokst. Det hadde trengt en presisering, en mer tydelig shape slik at man kanskje så at det faktisk var en hockey-sveis det skulle ligne på.
Til syvende og sist har jeg tenkt at ryggen min hadde trengt en skrubb. Eller en shine’ings. Noe aromatisk for eksempel. Men ikke noe som har med nåler eller kopper å gjøre. Jeg er ikke syk.

Også kom den geniale idéen, basert på at jeg er ufattelig nysgjerrig på den der Jan Thomas. Ja, han i Parkveien. Han butox. Han sunn-helsedrikk-pluss-eggeplomme-eller-var-det-eggehviten? Han litt søte. Han der energiske bam-bam-skal-lage-hit-med-lenealeksandra-eller-hvem-det-var. Han mot Janteloven. Han rett fra Hollywood.

Han med eget, fasjonabelt studio. Tilfeldigvis rett ved der jeg bor.

Jeg tenkte at jeg kanskje kunne få unna alt i en smell. Kanskje JanThomas Studio kunne gi alt i en pakke?
Vel, siden det var skjønnhetspleie jeg var ute etter, sier det seg selv at jeg ikke var særlig lysten på å troppe opp i beste “sendetid”, face to face med mer enn velpleide mennesker i sin beste alder sikkert, for å spørre på stotrende nordnorsk om hva studioet kunne tilby av det jeg var ute etter.
Så jeg tenkte at jeg fikk sjekke priser og tilbud og alternativer over verdensveven.

Og det er her jeg lar meg forbause aller mest. Hvorfor i all verden har ikke et fasjonabelt studio prioritert å få ei hjemmeside opp å gå? Og kom ikke her å si at de har kunder nok og ikke trenger å annonsere osv. Et fasjonabelt studio med respekt for seg selv, har hjemmeside.
Om ikke annet så iallefall for profesjonalitetens skyld.

. . .

Så fort kan man altså bli revet ut av dagdrømmens gyldne estetikk. Ikke en gang Jan Thomas får det til helt ut til fingerspissene, gitt.
Og jeg, jeg blir vel å valse rundt litt sånn røff i kantene kan man si. Om ikke annet: what you see is what you get. Og någet attåt, seff.

Kjendisfaktor I

Ok, det er litt greit med solbriller, selv om det er litt overskyet. Jeg mener sånne halvmørke, litt anonyme solbriller i kategorien “fullføre et antrekk”.

Lisa Tønne har verdens største, verdens mørkeste og verdens blankeste solbriller.
På en regnværsdag.
(Noen som overdriver kjendisfaktoren sin en smule?!)

- – -

Ellers ser jeg ingen vits i å nevne Bjørn Flobergs bastante ganglag. Er det noen som vet hvor høy den mannen egentlig er?
Fin frakk. Grei bærepose. Ganglag.

- – -

Maria Bonnevie er jo utrolig tynn. Jeg trodde hun var formfullendt. Hun røyker kanskje..

- – -

Hadde jeg bare møtt Herr Eikemo.

- – -

Tor Milde og Silje Stang har ikke make-up artister som overdriver.

- – -

Kjersti Holmen på scenen er verdt alle penga og mer til!

- – -

Sånn i det daglige føler jeg meg hakket mer blid og smilende, eller i det minste føler jeg at jeg har et mer lystbetont forhold til å gå gjennom parken, vente på bussen, gå mot Lorrys, drikke og spise godt og betale for meg – ja, til og med snakke i telefonen – enn de fleste kjendiser jeg møter. Hvorfor er alle så grimete i maska?

(Bare for å presisere: jeg er ikke kjendis.)

Kjendisfaktor

Altså, jeg møter en eller annen kjendis hver gang jeg går utenfor døren. Det er litt disturbing, fordi jeg må jobbe så intenst med ikke å snu meg. Jeg klarer det ofte, veldig ofte. Men noen ganger gir jeg bare pokker i vold og glor. Glor, glor, glor.

Det som slår meg, er feeling av å gå ut døra i nabolaget mitt. Jeg er ikke så nøye; Kiwi’n ligger på hjørnet, Kaffebrenneriet like så. Jeg har stor dongeribukse, slitne joggesko og null make up. Jeg har dessuten alltid dårlig hårdag når jeg skal ha en vaskestav, en sekser øl eller bare et brød. Men sånn til det daglige, driter jeg i det.

Og det føles alltid så befriende. Vandre ut i verden på måfå, uten å flikke og fli bare for at du trenger to bananer til kaka. Ikke sant – vi må ikke ha mascara på for å sjekke opp et par godt modne bananer.

Det føles alltid så befriende. Helt til…Nettopp, helt til jeg lar en eller annen kjendis forstyrre livet mitt.

Og det verste av alt er at jeg egentlig aldri har vært særlig opptatt av Märtha eller Svenn O., Kaptein Sabeltann’s datter eller Thomas Giertsen, Espen Eckbo eller Pirelli. Jeg har aldri vært opptatt av kjendiser for kjendiseriet sin skyld. Og nå får jeg svi. Nå får jeg takken fra verdens-altet. Nå får jeg så det holder.

Jeg har fått smil og direkte blikk fra Åslaug Haga, jeg har blitt overraska over hvor begrensa form for farge en homsepatrulje-dude, egentlig bryr seg om, jeg har blitt stum av å nesten snuble i Kåre Conradi og jeg har blitt dritt-sur av å være på vei med mitt befengte tryne til apotekeren for råd og føle at jeg er “iddioten” ever i Hotell Cæsar. Jeg er simpelthen lei av å forholde meg til den glattslikka veggen av tv-fjes i tide og utide. Kan noen snarest få skaffa Mariann Aas Hansen en helt egen, privat dør-til-dør-limousin!?

Jeg står her og skal stryke de nyvaskede gardinene sånn at jeg får litt “nyvaska” julestemning i heimen jeg også. Problemet mitt er at jeg gjerne skulle hatt et strykebrett. Gardinene teller sikkert femten meter. Minst. Så jeg er bare nødt til å ha et strykebrett. Du skjønner tegninga. Gardinene blir hengende på snora. Vinduene ser like nakne ut. Jula uteblir i år. Og det er ikke i nærheten av “som julekvelden på kjerringa”. Det er ene og alene fordi det finnes terrorister overalt. Selv på en liten walk, femti meter sånn omtrent, mellom meg og butikken.

Jeg tipper Espen Lind står og henger bak søppelboksen rett utenfor døra. Tar jeg ikke mye feil står Aksel Hennie og venter på elleve-trikken litt lenger opp. Og i det samme jeg snubler i lysfakkelen som står hendig plassert utenfor Kiwi, da står lysfakkelen i egen person, Ari Behn, og berger meg.

På grunn av den herrrrlige julestemninga mister jeg likevel ikke motet. Jeg strener inn i butikken og tror de har strykebrett. Og i den smaleste smalgangen jeg tror det finnes strykebrett, mellom hyllene med vaskemidler og toalettpapir, der står Kari Bremnes med hodet på skakke og er inni granskauen poetisk og himmelsk vakker.

Jeg bøyer hodet og lusker meg videre. Får få med meg noen mandariner før jeg køer meg i kassa. Men mandarinene er av ekstremt dårlig kvalite, så jeg går videre for å finne meg en eller annen form for trøst.

Det nytter ikke. Det kommer aldri til å nytte. For foran hele sjokoladehylla står jo selvsagt Andy Garcia. Hva byr du når løpet er kjørt? Det blir ikke jul i år. Selv så enkelt jeg hadde tenkt å gjøre det.

Vel, jul i Tromsø har sine fordeler.