Bob’s, den forholdsvis bruuuune pub’n i øst. Der de etter sigende har byens beste varmelamper for røykere. Og den mest harry juke-boksen øst for eden, liksom. Mitt første møte med Bob’s begynte nesten begredelig, hadde det ikke vært for “Jarle”.
Jeg kom presis til avtalen jeg hadde gjort tidligere på dagen, med gårsdagens mest interessante cowboy. Cowboy var desverre ikke like presis. Noe som skulle vise seg gjeldene for fremtiden også. Cowboy var sen og jeg var litt sånn dagen derpå. Men ikke mer enn at jeg bare ble veldig varm av å gå. Uansett, jeg hadde ikke nok benstruktur i nesen til å slå meg ned der inne blant fremmede, så jeg stilte meg opp på utsiden og tente min røyk.
I mellomtiden hadde de fremmede tatt notis av min tilstedeværelse(hvorfor er det ALLTID slik når du ikke søker oppmerksomhet??!). Jeg smilte mot han som senere viste seg å være “Jarle”, da han slang en kommentar i retning av at følget mitt hadde dumpa meg. Det viser seg at “Jarle” er røyker han også. Hvilket sjokk. Alle på Bob’s røyker.
Og der stod vi da han begynte å snakke til meg: “Bli med inn”, “Du kan ikke stå ute”, “Det er kaldt” osv. Og jeg svarte som sant var, at det turte jeg ikke og dessuten var jeg varm nok. Jarle holdt døren åpen for meg og jeg ble stående. Etter en stund kom han ut igjen: “Vær så snill og bli med inn, jeg får så vondt av deg slik du står alene!”, “Folkene her er super-vennlige”, “ingen som biter” osv. Mens jeg stod på mitt. Og ble stående. Så rakte han lanken frem og sa: “Jeg heter Jarle da, så har vi hilst og du kan komme inn og klappe meg på skuldra og si hallais, Jarle!”. Jeg begynte å le. Kjente at jeg mykna opp av det handtrykket og av at jeg sa navnet mitt selv, hvorpå han responderte: “Der ser man! Så se å komme deg inn!”. Alt i en vennlig, men innstendig tone. Jeg ble stående igjen. Tenkte, kjente etter og faktisk innså at formen hadde steget betraktelig og akkurat i det jeg har bestemt meg for å gå inn, kommer Jarle ut av døren: “La meg iallefall få kjøpe deg den første øl’n da!?”. Snakker om vennlig desperasjon. Jarle fikk gleden av å spandere meg den første øl’n på Bob’s. Og etterhvert hørte jeg navnet mitt summe på leppene. Vi lo og skålte og øl’n var noe heeelt vanvittig kald. Kaldeste ever!
Etterhvert kom Cowboy, som cowboyer flest i ensom entré. Vi hang med Jarle og Trond og noen andre mer navnløse, fra og til. Trond var en apekatt; tusen fortellinger som ikke alltid hadde noe med saken å gjøre og en hjertens herlig og skjev latter. Han leke-yppa bråk både med den rusckha bartenderen, den bredskuldra, danske håndverkeren og ei lyshåra skjønnhet på en armlengdes avstand. Også skrålte han av lang hals hver gang noen satte på Dolly Parton på den harry-barry jukeboksen.
Jarle snakka mye om hvor lite interessert han var i biler. Cowboy hang seg på. Og jeg sa bare at jeg kunne alt om biler. Da lo vi alle godt, uten egentlig å vite hvor sannheten lå. Vel, Jarle påsto å ha en fem-seks biler av ulik karakter. Han drev med lastebiler av noe slag, hele dagen. Så i “stua” si orka han nada bil-prat. Hva nå det måtte bety, siden vi prata bil i tjue minutter eller så.
Innimellom dro jeg Cowboy med ut under varmelampene for å røyke. Ha en pause. Høre på regnet. Snakke sammen. Under lampene i regnet, ser jeg meg skikkelig omkring. Det er vanskelig å ta inn over seg hvor forskjellig livene er. Hvor store kontraster som eksisterer. De ulike perspektivene. Forsvarsmekanismene. Og enn så forskjellig fra de andre jeg kjente meg der jeg satt, så likte jeg greia. Jeg likte å bli tatt i mot med åpne armer, jeg likte de skjeve smilene og det kalde ølet. Jeg likte den stygge jukeboksen og den bedrøvelige sminken. Det er stygt å si det, men jeg likte den uroen som lå der. Gjemt under og mellom stolene, inne i håndflatene og ansiktstrekkene. Jeg likte at det handlet om å gjøre det beste ut av det. Så banalt og enkelt. Og samtidig så livlsøgnaktig.
Vet ikke om du skjønner hva jeg mener? Men det er tanken på at kontrastene sitter så tett. Det er så lite mellom fasade og virkelighet. Latteren som skjuler sorgen osv. Og kanskje jeg trenger den distingsjonen, trenger å “face it”, være i det. Til forskjell fra hippe, trendy clubscener; show off. På Bob’s er det egentlig ingen som skriker etter oppmerksomhet. De er sine egne lykkesmeder. De har sine egne måter å bevare seg selv på. Og mer enn å ta oppmerksomhet, gir de den. Og slik får de oppmerksomhet. Det er så herlig enkelt. Så banalt godt. Og livsløgn, det er noe de fleste kan forholde seg til. Og er ikke det tilfelle, ja så…livsløgn.
Jeg var tilbake på Bob’s her om dagen. Mitt tredje besøk. Vente på Cowboy. Drikke iskaldt øl. Lese Østkantavisa fra perm til perm, der ved vinduet, på den ubehagelige stolen. Inntil jeg plutselig snakker med en kjeledress og topplue. Seksogtredve, men ser ut som en jentunge. Vi snakker om musikk, hunder og skilpadda S. Skilpadda som garantert overlever henne, siden skilpadder kan bli hundre år og de to var jevngamle. Vi rekker akkurat en beskjeden skål før Dolly synger sin Jolene og jeg bestemmer meg for å gå. Jeg er ikke så fremmed lenger.
To kalde pils, en drøy time og null Cowboy.
