Kjipp-kjapp

Fullkommen BertaBeiben-snacks
funker som fy!

Chic-shop-shcvoupp går som følger:
et glass rødvin, en sigg eller to, ennå en skvett vin

litt rastløse smaksløker
og fundamental ro i ræva

et steg hit, et steg dit

jakke, hårspray og litt awakening mist
frisk luft
og neonlys på kiwi

Nytt glass rødvin
og ei rund skål,
rømme, dipmix x forskjellig
salsadip og guacamole

Tortilla. Fredag. Femten minutter solarium og ennå er det litt vin igjen i flaska.

Associate!

Get together!

Party uten gjester

Døren er låst.
Det nytter ikke å trykke på dørklokka. Det ingen som vil åpne likevel.

Det er varmt i været. Skikkelig varmt og overskyet.
En slags melankoli over at klokka allerede er kveld. Og det er stille.
Selv om gardistene marsjerer, selv om skoa rusler i småsingel. Det er stille selv om en hund gjør. Selv om fuglene kvitrer i absolutt alle trær.

Når det blir grønn mann reagerer jeg på at lyden også der, mangler.

I yttergangen ligger alle skoene og sover. Vil ikke forstyrres.
På stua begynner faktisk Calla’en å bli brun i tuppen.
Og på kjøkkenet står ennå den rene oppvasken etter Husmora.

På bordet ligger en firkantet sak, pakket inn i oransje papir. Det grønne båndet sløyfer seg omkring.
Jeg tar den og oppdager et klorofyllgrønt kort, stukket inn under båndet.
Jeg antar at det er til meg; kjennes ut som ei bok og kortet heter noe godt om vennskap.

Andektighet; drar båndet av og bretter opp kortet. Leser. Blunker. Leser mer. Varmes.
Trekker pusten helt inn og gjennom lungene. Magen. Leser. Smiler. Tenker. Føler. Og slipper restene av lufta ut, i et skjørt, lite sukk.

Jeg sitter her med Milan Kundera i hendene. Min bok. Vår forfatter.
Ei bok jeg har lengta etter de siste åra. Den som på snedig vis, viser hvordan dagene henger sammen på en litt usynlig måte. Den måten man senser sine egne “tilfeldigheter”. Hvordan man varierer over et tema, gjennom tid og ikke konsekvent, kanskje tilbakevendende, eller gjentakende. Kanskje bare ett eneste punkt. Beveget av alle punkter før. Rettet mot noe som ikke ennå er.
Og gripe det hele med en aksept for at tankene følger opp de mer ubevisste delene av oss. En aksept for sammensuriet av det argumentative, reflekterte og samtidig eventyrlige måten å orientere seg i det som er pustens gjentakende ferd blandt oss.

Til kvelden skal jeg tenne lys på bordet. Åpne en flaske god Italiener. Synke dypt inn.
Lene meg tilbake i sofa og puste ut en lang dag.
Milan Kundera i hendene.
Hæla i taket.

Rødvinstrøst

rett etterpå kjente jeg hvordan forbauselsen lagde et stort rom inne i meg. med porøse vegger som ikke lagde lyd eller gikk i knas om jeg slo mot dem. og vinduene var av frosta glass. etterpå lukka jeg øya. - – - Pressa tunga opp i ganen og tenkte at jeg smakte noe søtt igjen. Jeg tenkte på blomsterenger og sitroner. En trebenk. Og en kongeblå ball. - – -   etterpå gikk jeg tilbake til rommet og satte meg ned på gulvet.                                      uten å se sammenhenger ble rommet en perfekt kvadrat.                                                    jeg kom til å huske at jeg lot døren stå på klemt.  - – -                                                               Etterpå tok jeg skikkelig sats og slengte døren igjen med et lydløst brak. 

Litt fotballprat

 

Jeg liker estetikken i fotball. Det er lite som kan være så direkte vakkert. Live liksom. Ei scoring. Et raid fra midtbanen. Veggspill. Finter.Det er snakk om teknikk. Av og til er teknikk bare Wow! Fingerspiss-talent.

Gåsehud.

Også kan det være ganske kort mellom velkjente himmel og helvete.

Jeg følger ikke med. Nei, egentlig ikke. Ikke Champions leage og sånn, for eksempel. Selv om jeg vet at “you never walk alone”.

Jeg følger ikke med. Bare litt. Tippeliga. I rykk og napp. Tøffe kamper. Ære. Tap. Og trenerbytter, filosofi og personligheter.

VM og EM er interessant. Det er også ganske sosialantropologisk; De regelbundne tyskerne, finteferdigheter fra braziliano og overmodige førstereis-lag.

Jeg liker å bli revet med. Plutselig sitte i et lokale, storskjerm og øl – leve seg inn og mene noe, veldig tydelig.

Å være på kamp derimot, er altfor krevende. Man må liksom gi så mye selv da. Støtte gutan sine. Peise på. Bruke stemmen. Holde takta. Også begynner det å regne.

Og tordne.

Og vi vinner!

Rosenborg go home.

Men.

Jeg kan ikke fordra en lørdagskveld på TV2. Uansett hvor mange viktige kamper man bare må sende, eller hvor mange som gjør sin absolutt siste kamp. Jeg kan ikke fordra trynet til en viss bergenser som febrilsk-engasjert ser det som en livsnødvendighet å mene noe om det meste for så vidt. I beste sendetid.

På lørdagen vil jeg helst ha noe som legger seg mildt mot rødvinsstemninga i stua. Som løfter glasset sammen med meg. Som er litt små-romantisk og kanskje kommer med en skål oliven. Chili-marinert. Eller med hvitløk. På lørdagen vil jeg ha rene sokker og friskt etterbarberingsvann. Ren servant og en myk pute i stolen der jeg sitter. Jeg vil ha noe halvt svingende musikalsk. Eller bare en god film.

Rødvin og fotball er ingen drømme-match…

Men hallo! Vi banka Brann!