G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Entries tagged as ‘sommervibrato’

Almost done

mai 1, 2009 · 2 Kommentarer

Jeg tenker i duse farger nå.
Duse farger har ikke stress i seg. Ingen hyperaktivitet.
Duse farger fullfører seg ikke i en effektiv hastighet med stående ovasjoner til gevinst.
Duse farger flyter over i hverandre. Sakte. Mildt.

De har en egen evne til å lokke frem en form for behag; lar øyet hvile i en sky som stadig og nærmest usynlig er i forandring. Slikt sett er øyet i konstant aktivitet for å fange forandringen, samtidig som det hviler.
Altså ikke påtagende krevende, men likevel ikke helt uten karakter.
De duse fargene er undervurdert; smooth smartness.

De duse fargene lå som et filter i alle rommene i dag.
Rotet og skiten og hybelkaninene virket mindre skremmende å ta fatt på. Filteret bleika det hele slik at det så mindre krevende ut, ja nærmest tiltalende. Akkurat som popmusikk kan være av og til. Morten Abel, f.eks. Smooth smartness. Ikke krevende ved første treff, men smyger inn setninger og rytme-endringer i en taktfast, dus form som til syvende og sist gjør at du blir hengende ved…lik det øyet som hviler i skyen.

Jeg vet ikke hvor jeg begynte.
Det er bare tydelig at jeg var underveis. Sakte og mykt, nærmest i en form for behag.
Og det store rommet med lysekronen, fikk sin opprinnelige form tilbake. Den smale hallen fikk begrense seg med hvite lister, slik det alltid har vært ment. Og ut mot bakgården strakk vinduene seg utover, utover. På samme måte som sola fikk stråle inn.

De duse fargene former tankene mine nå. Former måten jeg skal smøre meg niste på. Former måten jeg skal erobre parken på. Og de duse fargene former reaksjonene mine i det jeg skal innse at jeg har brukt halve dagens solskinn til innedørs-aktiviteter.

Snart klar.

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , , ,

Fredags-toner

april 30, 2009 · Skriv en kommentar

Bakgården lever!
Det grilles allerede!
Det kjøres med fjernstyrt bil!
Det blunkes til hils!
Det snakkes!

Det leves.

“Guttan har inntadd bakgår’n våres! Yeah!”

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , ,

Oi

mars 19, 2009 · Skriv en kommentar

Sommervibb utenpå huden
skråner inn som sollys gjennom morgentrette vinduer
og treffer merkelig nok nesen

som om lyset lukter i intervaller

Det er vel et minne som våkner
et minne med sterk lukt av rent tøy som henger på snora på tredje dagen og et vindu på klemt ut mot gaten og asfaltstøvet, når det virvler opp fra trikkeskinnene

hendelser i trær, langs vegger, under lokk
Det lukter lattermildt av duftbomber

og boksider som blekner midt på dagen
blafrer i brisen

Kategorier: Uncategorized
Tagget: ,

Gjenglemt

november 18, 2008 · Skriv en kommentar

Brillene på benken. Uten ramme.

Halskjedet over steinen. Uten glans.

Sykkelhjelmen i trappetrinnet. Uten fart.

Det er så vinterlig. Så rett før det skal sne. Så bart og grått. Det kan være midtsommers så mye det vil – i ei krå av noens liv, ligger du. I ei forbifart. Umerkelig nesten. Kanskje notert i sidesynet, men ikke tatt til følge. Hva venter du på?

Vinteren.

La paloma, klaserose

La paloma, klaserose

Jeg forbarmet meg over noe så gjenglemt som en bukett med ti langstilkede klaseroser idag. Kanskje “La Paloma”? Ensomt hvite, med sting av rødt ytterst på bladene, lå de og knuget seg inntil hverandre – som mennesker nesten, i kritiske situasjoner.

Jeg tok dem med meg hjem. Kuttet dem på skrå nederst på stilkene og tok bort de nederste bladene, før jeg satte dem i lunkent sukkervann a lá Mama. Så satte jeg mat på kok, potetgull på bordet og gjorde klart til chill tv-titting med Søssen sweet.

Og jevnlig titta jeg bort i vinduskarmen, blunket med det ene øyelokket og smilte litt.

Jeg ga dem et liv, så og si.
Eller skulle jeg bare latt dem gråtende igjen under den grå stolen, bak de hvite gardinene…i det ventende prøverommet?

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , ,

Parktanker – når de går opp i en form for status quo…

juli 31, 2008 · Skriv en kommentar

Våkna akkurat passe tidlig i dag. Sola stod på halv åtte, sånn circa og jeg tredde en kjole over hodet og sprang ut. Fikk meg morgenkaffen rett i neven og før jeg slengte meg ned på piknikpleddet mitt, med Tida-tiss på, rakk jeg også å erverve meg verdens dyreste hvetebolle. Forøvrig kjempegod.

I parken vrengte jeg kjolen over hodet igjen og la meg langflat i sola som nå nærma seg zenit. Jeg fikk ligge på yndlingsplassen min, så tidlig ute var jeg – du vet, like ved akkurat det treet og i riktig retning og perfekt vinkel.

Famla så frem ei ulest bok, sigaretter og solkrem. Og begynte å tenke på Ødipus. Og på filmen jeg så i går. Jeg fikk sterke tanker om rettferdighet. Også ble jeg så forbauset over hvilken kraft rettferdighet har. Til å provosere.

Tenk på Ødipus. Fortsettelsen.
Er ikke sikker på at alle har fått med seg den egentlig, for de fleste har det med å snakke om Ødipus-komplekser i dette og hint; i tide og utide med andre ord.
Ødipus drap som kjent sin egen far under visse omstendigheter, hvorpå han deretter gifta seg med sin egen mor. Begge deler uten kjennskap til slektsforholdene. Men storyen slutter ikke der. Disse hendelsen forårsaket en rekke lidelser for mennekser i Theben, der Ødipus, ved å gifte seg med sin mor Dronningen, ble konge.
Da Ødipus forstod sammenhengene i sitt eget liv og så hvordan han selv var “skyld i” mange undersåtters lidelser o.l. tok han nålen og stakk ut begge øynene sine og forlot Theben for alltid.

Han følte seg likevel skyldig. På tross av at han ikke kunne vite bedre.

Hva representerer ikke Ødipus-komplekset, annet enn den vanskeligste siden av rettferdighet?!

Så begynte jeg å tenke på den formen for rettferdighet som var representert i den filmen jeg så kvelden før; Solsikkenes natt (spansk krimfilm).
Uheldige hendelser, tidspunkter – feil sted og feil tid, ikke sant.
På en måte får man det man fortjener, men på samme side er det fordømt lite rettferdig. Og da tenker jeg spesielt på hendelsen med en av de hissige einstøingene i filmen(og for ikke å røpe noe som helst av plottet vil jeg ikke utdype det mer), som på uheldig vis havner midt i et uheldig, men likefullt reelt drama.

Også tenker jeg videre på Ødipus, hvordan han tok ansvar for at han ikke visste – og blir stum av forundring. Jeg blir provosert. Og jeg blir ærbødig.
Det er noe med at Ødipus handler ekstremt edelt. Så rent av hjertet. Så etisk riktig, hva?

Vær den første til å rekke hånden i været, om du oppriktig mener du ville gjort det samme, mens sola steiker den allerede solbørna huden og en fugl kvitrer i løvverket over deg. Vær den første!

Vær den første,
tenker jeg med bestemte skritt over Slottsplassen, før jeg kommer på at det er siste ofisielle arbeidsdag i visse lokaliteter. Jeg kjenner en svak fryd over å skulle slippe den tunge gangen forbi slottet. Mot de trehundre kvadratmeterne, fyllt til randen av “å holde hodet over vannet”, holde maska, ikke klikke – pust inn, pust ut, wax on, wax off…kontemplative egenskaper skal få hvile. Og dagen går så bra og jeg er så flink. For jeg vet det er den aller siste i rekken av faste timer hver uke. Jeg vet det.

Klokka nærmer seg ikke arbeidsdagens slutt, den nærmer seg også slutten for en helt spesiell måte å arbeide på. Ting skjer fyldest, tenker jeg stormannsgalen. Ja, stormannsgalen.
For når jeg er på vei til å gå for dagen og bare skal hente veska mi i hylla mi, får jeg meg en slags Trøkk16 og margelukta fyller hele neseboret; i veska mi har det dukket opp ei flaske vin.

Fra Ugla. Til meg.
Jeg blir utrolig rørt og overraska. Jeg blir tungmetall av dårlig samvittighet. Jeg får ørens lyd for mine egne tanker. Og jeg gir henne en mektig oppriktig klem.
Og tankene om Ødipus svir skikkelig, fordi jeg skjønner så ekstremt tydelig at jeg aldri kommer til å være en av de som oppriktig kan rekke opp hånden først.

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , , ,

Lillebror! Se som sola skinner i dag!

juli 22, 2008 · Skriv en kommentar

Nå har jeg de gode sommerfuglene, som blafrer såvidt med vingene, i magen min.
Forsiktig forventning som ikke holdes tilbake av noe.

Jeg vet det vil bli fint.
Å gå en tur i ei tilfeldig retning.
Å spise en middag på et smakfullt sted.

Jeg vet det vil bli fint å se deg smile.
Se deg bla i ei avis.
Se deg trampe rocketakten.

Jeg vet det vil bli fint å høre deg jome i dusjen.
Og tralle over matgrytene.

Jeg vet det vil bli fint å ikke bestemme noe hundre prosent med deg.
Jeg vet det vil bli fint å være stille, før vi setter musikken på full guffe.

Jeg vet hvor godt det skal bli å slå en god skål sammen med deg. Mens jeg tar i nøye øyesyn, hvordan smilehullene dine preger ansiktet ditt. Jeg vet hvor godt det skal bli å ha roen din i hus. Rundt kjøkkenbordet. Eller gapskratten din hvor som helst.

Jeg vet hvordan det er med oss når vi har det digg. Så avtaleløst som vi klarer, før det hele bryter ut i herlige dager og stormende jubel.

Jeg vet hvordan vi kan se for oss at tiden ligger for våre føtter. Fabulere om alt vi gjerne vil nå. Om det som var i går. Eller i fjor.

Og den klemmen, den første klemmen når du kommer – den er min.

Kategorier: Uncategorized
Tagget: ,

Bukta Open Air: Heia!

juli 19, 2008 · Skriv en kommentar

Det er festivalstemning i sjela.
Oppdaga at Bukta-festivalen ruller denne helga. Hjemme, blandt de deilige konturene mellom staute fjell og dagen-lang-himmel, mellom staute fjell og bade-natt-og-dag-vannet…Mellom ansiktene og skitne skotupper, mellom hender og ølbonger. Konturene mellom nordnorge og glede!

Danko Jones står i spilleren. Har akkurat spretta ei iskald ei. Oh my man som det funker! Som jeg lengter meg lykkelig! Som jeg kjører volum. Som jeg vrikker rytme.

Og i dag hadde det vært perfekt for sjela mi å rushe fra jobb og inn i bukta-outfit, hoppe på en buss eller en sykkel, hvine av frihetsfryd og få dagspasset surra rundt armen for å løpe i møte med hele folket. Forent oss.

- – -

Det er et perfekt tidspunkt å arrangerer festival på – sommerfølelseferieroen har lagt seg opp mot jobb og fritid, planer og tidspunkter – alt ser ut til å være i boks. Litt oversikt. Litt overskudd. Til å ta det hele ut – føle festivalglede. Møte jublende ansikter. Klemme og kose. Glise viden rundt. Håndhilse og ikke huske hvem som sa hva i fjor. Bare ta hele røkla inn over deg og bli berusa av at det finnes så mye liv laga. Overalt. Nu.
Rock’n'roll i love it!

- – -

Jeg er trommeslager i blinde. Jeg har verdens beste rytmesans. Jeg har den feteste attituden. De diggeste arm-musklene. Det hotteste blikket. Jeg er drop-dead-trommeslager-gorgeous og jeg rocker. I sjela.

Come on!

Kategorier: Uncategorized
Tagget: ,