Babbel a la Babels tårn

Det er en rar måte å være lykkelig på; slitenheta som renner ut i saltvann over kinnbena. Og ei mager rykning i leppemusklene.

- – -

Jeg holdt armene hardt. Alt omkring deg leste linjer fra merkelige dikt.
“det brydder strå, det sveller knupp”

…

Du stod øverst oppe. På berget var du helt utslitt.
Visste at du makta dobbelt så mye.
“Å sæle meg som er so ung!”

Arne Garborg
Vårdag
- – -

Du grep etter henne. Og favnen hennes romma deg på avstand. Fullblods kjærlighet i den tynne lufta gav avkall.
“Jeg må styre meg
så jeg ikke blir forelsket i korset:
Bare se hvordan hun strekker armene sine
ut mot meg!”

…

Hun løfta blikket i rett øyeblikk. Senka skuldre sa du stinka. Duggfriskt.
“Men jeg vet det kommer til å skje.”

Nicanor Parra
Korset

- – -

Det finnes grenser; skikkelser nærmer seg
og det vage blir ennå mer vagt. Slik formulerer grenser seg.

Det er ikke stillestående føtter. Fjernt fra urolige trommestikker.
Grensene er spraglete. Som koksgrått spettet i aldersgrått.
Synet som aner grensene i nært og fjernt, bestemmer også.

Grenser bestemmer. Bestemmelser grenser.

Grensene blir latt tilbake, etter leken og midt i alvoret. Og særlig menneskekroppens liv; grenseløst.

Slik sett er alt enten Eller
umulig.

Wiki

Mulighetene er mange

Det er mulig jeg er litt hyper på enkelte områder. Etter ei herlig våkenatt sluker jeg en skjør time med søvn, i et jafs – og står opp like etterpå med den største selvfølgelighet. Med den største fortrolighet. Jeg står opp uten å kny og får gjort unna de tingene jeg utsatte i går kveld(fordi jeg heller ville våke en desembernatt igjennom).

Klokken står fortsatt på et ukristelig tidlig slag og det er stoisk stille i verden. Inne i mitt rom skinner lysene, musikken synger nordnorske viser om å krysse egne spor og det er ingenting som minner om hjemlengsel.

Jeg er hjemme her. I mitt rom. Mellom dørene våre. Mellom alle nøkkelhullene. Det er som om jeg er hjemme mellom de doble glassene – at jeg ikke dåner av de dårlige luftforholdene.

Men jeg er ikke helt hjemme likevel. Det er noe annet.

Det føles ut som om jeg skriver meg ut av skinnet. Smerteløst.
Jeg driver, men det er som en evigvarende drift i det samme landskapet. Den samme isblå lyssettingen.
En rytme som har fulgt meg siden før begynnelsen, henger stødig fast mellom skulderbladene mine – den arktiske lyden av sommer vil aldri slippe taket. Den tunge tampen av en vinter som aldri tok av, ligger ventende for evig under skosålene; følger meg gjennom dag og natt. Ser ut gjennom skitne vinduer og drømmer om noe annet. Det er den samme melankolien som vogger meg til natt når jeg er ytterst alene. Det er den samme, høye C, som skrenser inn når jeg leker med menneskene der ute. Smerteløst.

Før jeg kjenner etter.

Og det er da jeg ser den. Den andre historien med det ukjente toneleiet. Aksenten. Og de språkløse sidene som blar om og blar om, i håp om å finne et tegn. En begynnelse. En rytme. En historie som er fremmed. Ennå.

“Skal bare, skal bare” møter en ondskapens trøkk-16

Jeg skal bare spise litt først.

Jeg skal bare pusse tennene.

Jeg skal bare fjerne litt avskalla negellakk.

Og i mellomtiden skal jeg bare sjekke mailen min.

Jeg skal bare se fem minutter av nyhetene.

Også litt av såpeserien.

Jeg skal bare bli litt varm på bena, først.

Og mens jeg venter skal jeg bare ha en liten kopp kaffe.

Også ligger det én mandarin igjen i skåla…

Også havner jeg midt i en fortelling om seksuelle overgrep. Og al blir så sinnsykt bagatellmessig. Jeg får så jævlig vondt. Og hjertet mitt sprikker opp i blod og glassplinter. Og jeg tør nesten ikke å lytte. Jeg tør nesten ikke å tenke. Og jeg blir så satt ut av sorg. Dyp, dyp sorg som jeg mest av alt vil skyve fra meg. Og fordi det finnes så mange modige mennesker som tør å fortelle om det. Som er så modige at noe mer modig ikke finnes. Og jeg griner. Tårene spruter. Jeg har ikke noe å si. Det finnes ikke noe å si, ikke noe annet enn unnskyld. Og det hjelper ikke. Det hjelper ikke å Unnskylde for at det er så mye ondskap i verden. Det hjelper ikke å Unnskylde for at vi er menneskeheten. Unnskylde for at vi ikke er der. For at vi ikke ser det. For at vi ikke tror det.

- – -

Kan vi love hverandre at vi skal se vår neste hver eneste dag? Kan vi ikke love at vi oftere skal stå helt nærme de vi omgås med? Kan vi ikke love at vi skal snakke med hverandre, en og en, om livet, følelsene, virkeligheten og hvordan alt henger på greip?

Kan vi love hverandre at vi skal vise ondskapen hvordan den ikke har plass mellom oss? Kan vi love at vi skal forsøke å være gode mennesker,

HVER

ENESTE

DAG?

For det siste jeg vil er å miste trua. Trua på lysegrønt. La esperanza.

Døden som alltid ligger på lur

Jeg treffer innom tankegangen med jevne mellomrom.
Tankegangen blir stimulert av de mest forskjellige ting og hendelser, årstider og værforhold – av ups and downs – osv.

Jeg tenker på døden som en skygge.

En skygge må faktisk ha lys for i det hele tatt å eksistere.
Og deri ligger dets dilemma.
Ambivalensen.
Og hele yin/yang-perspektivet.

Når du kaster deg ut i livet, er det jo med elsk og hat. Both.
Å elske er å anerkjenne et uutgrunnelig dyp av en avgrunn. Det er å anerkjenne frykten for det mest totale svik du som menneske kan se for deg. Det er å legge dødsfrykten blott til syne: “Ikke gjør dette mot meg, for da har jeg ikke noe igjen”.
Tror du.

Og det kan saktens godt være tilfelle.
Å elske vil si å ikke vite. Men likevel tørre.
For å tørre må du en form for trygghet. Finn den! Fort!
Plutselig er du død.

- – -

Jeg vil gjerne sitte over bordet for deg og kunne se deg inn i øynene.

Jeg ville gjerne se øynene dine. Jeg ville gjerne se det du så, når du så på meg.

Brudstykker; samtaler

(Ivrige samtaler – Dag Vatle)

- det er når jeg står ved en lyktestolpe og ser på deg. Det er når du lener hodet ditt over mitt og griper meg om livet. Det er når du vogger meg sakte, før du slenger meg ut i gata. På stilletthæler. Det er da vi snakker om det samme.

– – -

- du snakker om Maria. Jevnlig snakker du om Maria. Og jeg begynner å nynne. Vi kan den sangen begge to. Vi ser for oss det samme ansiktet, i det samme fanget, før vi løfter blikket ut i veibanen og gir full gass. Vi kjører på stjålet bensin.

– – –

- fra greinene henger de grønne bladene; stinn med bladlus. De drypper ned i håret. Svirrer under nesen. Spaserer over de sorte bokstavene i kryssordet ingen av oss kommer noen vei med. Det var det viskelæret…

– – -

- Og nå har blondetapetet krøllet seg i skjøtet, ikke sant?

Tom Egeland’s skrivemaskiner

Tom Egeland har skrevet en grei spot om skrivemaskinen.
Ikke forferdelig vidt og bredt, men nok til å få meg til å falle i tanker.

Vi har vel alle en slags forkjærlighet for det som i fordums tider ble skapt av mekanikk, eller andre nyvinninger som hjulet og derpåfølgende tandem o.s.v. – på den ene eller andre måten. Jeg tror mange har et forhold til den tampende lyden av en skrivemaskin i bruk. Et forhold til fortiden. Nær eller fjern.

Som sagt, jeg faller i tanker: jeg lånte engang en skrivemaskin. Dog var den elektrisk, men den ble ganske sjelsettende for meg. Både der og da, samt i de påfølgende øyeblikk som det har blitt en del av etterhvert.

Det er vidunderlig rart å plutselig se så langt tilbake.
Jeg setter alt i et gitt perspektiv. Den skrivemaskinen. Den leiligheta. Den fjæra og det panelet. Og de folka som lånte ut skrivemaskinen har tydeligvis også en slags innflytelse her, kan jeg se.

Og til sist, det jeg skulle med den maskinen: de tekstene.

Gjemt i en krå i et heavy panelmørke, skrev jeg de aller første tekstene om min noenlunde vaklende, vanskelige, fordomsfulle, gjemte, historiske, eksotiske og trendy samiske opprinnelse.
Inn i den teksten vokste også et ønsket om at jeg en vakker dag skulle være i stand til å bruke en loka(samisk cape).

Jeg husker intenst den teksten jeg skrev om bestefaren min. At han mista faren sin på havet og hvordan jeg for enda lenger siden forstod at det hele var en ganske merkelig hendelse. Sum a sumarium, etterpå ble det et litt sånn klisjéemessig bilde på min egen samiske opprinnelse. Men ikke i teksten, bevares, bare i måten jeg så det på, sånn helt for meg selv.

En god stund senere ville det seg slik at jeg sammen med min egen far, begynte på kurs for å lære samisk. Språket. Det resulterte i noen gloser og mye moro. Samt en ekstrem selvbevissthet, som førte til at jeg i en periode vendte og vridde på alle ting jeg hadde satt i sammenheng frem til da.

Jeg husker ansiktet til “ho Mor”, fra sykesengen, den gangen jeg hilste god-klem og noen fraser på samisk. Ubetalelig. Non-verbalt.
Jeg tror hun ble så glad.
Og jeg kan ikke evt. tenke meg videre. På det som kanskje hendte av historie i henne da, eller tidligere. På det som…nei, jeg kan ikke tenke mer på det – bare holde det vakre ansiktet hennes frem i lyset mitt. Holde det der. Holde det.

Men,
det er virkelig ikke slik at historiske hendelser, erfaringer og utvikling alltid er så himla sterkt forbundet til traumer. For meg er dette en form for nostalgi. Og en svak dose melankoli. Jeg har ikke den tette nærheten til fornorskinga – den er mer eller mindre fjern i min genetiske hukommelse. Da er det noe annet med evnen til refleksjon. For jeg innser jo at jeg er et tydelig resultat av nettopp det og min mer eller mindre lettvinte håndtering av identitetsdannelse i mitt dengang så småvoksne liv, var jo et slikt lettvint svar. Og likevel en refleksjon.

Bildet av de gamle maskinene og de døde som ikke kan svare deg lenger.

Men likevel, noe består og blir tatt vare på; minnet av “Ho Mor” når hun står i kjøkkenet og volumet på grytene hennes. Rausheten og gjestfriheten. Levnet. Og latteren.
Og de gamle maskinene da? Hva står igjen annet enn sjarmen i den tampende rytmen du av og til kan få med deg i en film, om ikke skriften?
(Roman. En antikva-skrift, faktisk. Som kan føres helt tilbake til romertiden – løft blikket en gang du går under, forbi eller stanser ved en triumfbue og få med deg de aller første uttrykk gjennom antikva-skriften. Times new roman.)

Forøvrig finner du Tom Egeland i bloggrollen her, rett ved siden av…

Ikke feminist på rødstrømpe-måten, men av og til bare MÅ JEG.

Kom på en liten replikk-veksling her for litt siden, som ennå morer meg stort. På mange plan, men aller mest i det generelle retoriske hjørnet, ligger humringa og vaker.

Settinga er som følger:
To menn i sin dvaskeste alder(dvs sånn rundt femogtredve og skilt, evt. bare veldig singel).
En pike i sin beste alder(dvs sånn rundt tredve, fri og frank evt bare veldig singel).

Alkoholkonsumet står til meget pluss.

Det begynner å bli ukristelig sent.

Leilighetskomplekset fremstår noe lite utnytta(les: vanvittig stort).

Det regner. Masse.

Og alle sitter i hvert sitt hjørne rundt et bord.

Replikk-utvekslingen kommer i gang i det navnet til det ene hankjønnet fremmer spørsmål om opphavssted. Hvilket den spurte repliserer med å si at stedet er et “fittested”.

Spørreren, som da er den eneste piken, ser sitt snitt til en noget uhildet diskusjon evt. bare reaksjon og spør da følgende:

- “Fittested”? Javel. Er du homofil?

Den spurte svarer med et ansiktsuttrykk som ikke forstår noe som helst, og spørreren fortsetter:

- Ja jeg mener, du sier “fittested” som det mest naturlige i verden, hvilket det jo også er. Men tonefallet ditt, som jeg oppfatter som sterkt negativt, harmonerer ikke helt med det verbale, ergo jeg drar en rask slutning med spørsmålet mitt. Men det er fortsatt legitimt, hva?!

- jo, ja, menne…nei altså…bla bla bla…du skjønner altså, ikke ment sånn…bla bla bla osv.

- Jo selvsagt skjønner jeg jo det, men det er likevel et prinsipielt viktig spørsmålstegn.

- jo, jo men jeg er ikke homofil av den grunn. Men jeg sier jo “fittested” om mange steder, da. Men altså, hallo!

- Okey, greit, du er ikke homofil. Ikke noe gær’nt med det da – men du fortsetter å benevne opprinnelsesstedet ditt med “fittested”?

- Ja ja seff.

- Vel…La meg spørre: har du ekstremt dårlig forhold til kvinnelige kjønnsorganer da?

- ahhh…

- – -

Vel, vi tar poenget. Om man kjeder seg ørlite grann og det begynner å bli dags for å avslutte om en god stund, kan man gripe fatt i enhver form for ytring og have some fun. Om så bare for å parkere det du allerede visste eller plassere noen i en midlertidig kategori(les: bås).

- – -

Vi summer oss og drar på smilebåndet. Han med navnet må jo selvsagt slenge ut i lufta, som et forsvar eller en begrunnelse, som for å mildne hele samtalen:

“Å fy faen! det er fan steike meg ikke satans mange som klarer å provoserer meg så jææævlig gjennom en helvetes mini-diskusjon. Langt mindre lenke meg så inni-helvete-satans fast!”

I rest my case: et fuckings fittested du kommer fra!

Semikolon-duellen

Ganske interessant om semikolon. På Dagbladet. Nett.
Særlig det poeten Volkovitch uttaler:
“- Det setter ting i rekkefølge, det klargjør. Men det er også godt å ha for å legge til litt mykhet og letthet. Det kan stanse en setning fra å røre bakken eller stoppe opp, det holder setningen våken og i spenn”

Men samtidig faller jeg litt for det satirikeren Cavanna poengterer:
“- Det er en forknytt, smakløs ting, som ikke viser til noe annet enn uklare tanker, usikkerhet og mangel på dristighet.”

Og for en gangs skyld er jeg enig med Uri, som uttaler:
“-Det er et stort komma eller et lite punktum,
en mellomting mellom de to tegnene.”

- – -

Jeg slår et slag for semikolon!
Ta stilling og les oppslaget selv, på nett.