Music baby

Kanskje det alltid har vært på samme måten; lyset får deg til å ville lyse?

Jeg tenker på hvordan jentene etterhvert kommet til å hyle kvinne-oouh og himle salig med øya, når tekstlinja:
“Trying to remember the warmth from Her father’s hands”
sveiper over et senkvelds-landskap i midtsommerbris.

Jeg tenker på hvordan to par øyne vil finne hverandre i det samme de innser dybden, begge to, i lyden fra “the pearl fisher’s song”.

Og hvordan en av dem kanskje våkner noen dager senere og føler seg fri og sterk og ny;
“Cause she’s seen more than you ever imagined
And maybe that’s what it’s all about”
og svinger seg omkring et sykkelstyre ut i verden, simpelthen for å tåle alt.

“Field of vision becomes Weird and clear again”.

Jeg tenker på hvordan noen blir frisk akkurat når det begynner å lysne av dag. Jeg tenker på hvordan hun kanskje våger seg på et smil, svakt over leppene og prøver å huske et nytt mantra:
“We’re lucky to still be alive
We’ll dance while we’re still alive”
og kanskje kommer seg opp av senga til forandring.

Også tenker jeg på at kanskje det fremste vi behøver akkurat nå er et skikkelig godt beat, en følgebil med music:
“You got great legs
got them high cheekbone baby”,
enten for å bramme oss selv eller for å se noe vi dengang ikke så.

Jeg tenker på at når det lysner, søker vi lys mer. Blir påvirka til å gripe etter noe ekstra, noe litt større; “something great might just happen”…

“play lalalala louder”

Edendale, Big bang

Jeg vil også bo i skogen

“Særlig når det regner!
Jeg vil være en friskus på den litt hemmelighetsfulle måten: gå i dyre designerklær, som ingen vet er dyre eller design(dere bare ser hvor uovertruffent antrukket jeg er), på formiddagen når jeg møter dere by-mennesker – i ni-til-fire-tidspunktet – før jeg slenger av meg dagens outfit og jumper inn i raggsokker og helly-hansen-regntøy-sett-i-mørkeblått-eller-skogsgrønt og sprinter opp de evt. bakkene med off-roadern min. Som er rød.

Jeg vil ha slike eplerøde kinn når jeg bøyer meg litt for å gå inn der vi bor. Der ute i skogen et sted.
Jeg vil kjenne hvordan fingerene faktisk rakk å bli varme rundt sykkelstyret, når jeg plukker champignon ut av sekken. Jeg vil trekke pusten når jeg hakker opp vårløk på ei trefjøl og tenke at sykkelturen i trafikken gikk bra i dag også. Jeg vil si “Ære være” inni meg og fatte at det er sant.

Jeg vil spille den jazz-plata jeg sikkert bardus ville kjøpt etter en konsert i sommer og legge bena på bordet etter middag. Jeg vil sitte i den litt kronglete stolen og føle meg helt hjemme. Også vil jeg ligge litt på lur, helg eller ørk; skal jeg lage sjokolade-fondant til kvelds?

Men mest av alt ville jeg gjerne legge meg om kvelden, uten å grue meg til den tidlig-lange sykkelturen inn til byen neste morgen, strekke på bena og bli irritert over den hjemmesnekra senga som er akkurat litt for kort.”

Tenkte jeg da jeg leste åpninga i denne bloggposten.

Også tenkte jeg på caféene, asfalten, dongeribuksene og havet. Jeg tenkte på svippturer i Botanisk hage, som allerede er vanskelige å foreta. Jeg tenkte på folka i åsen som jeg bare “rekker” med fredagsvisitter nå og da. Jeg tenkte på markeder og vaffelkaker en tilfeldig søndag. Og som sagt, jeg tenkte på havet.

Hvorfor vil jeg bo i skogen, når jeg helst ville vært til sjøs? Og jeg vet at jeg ikke ville bodd til havs.
Nei…”…Gi meg en due, som kurrer mot maken sin – som åpner sitt hjerte med ømhet og nakent sinn…”.
Jeg hater måker
Odd Børretzen

Utrop!

I disse tulipan-tider, disse første dager under den skjøre varmen fra vårsola, i disse nye sykkelvenn-dager…

…jeg har jo helt glemt å forfølge BOTANISK HAGE!!
Au.

To be. Soon.

(Legg merke til at min greie med hagen er relativt kontemplativ).

Ikke helt helg

Jadda, det er fredag. Så absolutt O’ herlige fredag.
Jeg tar alltid godt vare på fredagen, uansett om jeg har hektiske timer eller ikke.

Sånn i effektivitetens navn har jeg nå rensa parketten for de lykkeligste hybelkaninene jeg kan huske å ha sett. Kommet et stykke på vei med de skitne glassene som stod og sjangla i oppvask-kummen. Og laget en vellykka ladning med Yirgacheffe.

Det lykkeligste med denne fredagen er likevel kombinasjonen av solskinn og Husmora’s ankomst. Det lover en ny uke i vennskapens nære tegn. Sånn dagligliv og middag og jabb og sofa – noe rødvin skal nok også konsumeres, før Husmora igjen drar ut i den store geografien. Redde-verden-prosjektet må anses som meget vellykket.

Jeg kunne nok tenkt meg å skrevet noen fyndige ord om denne Husmora. Om blikket hennes. Og latteren. Og evnen til å forstå. Jeg kunne nok tenkt meg å si noe om måten hun er min beste venn på. Men så langt har hun bare fått dette navnet. Husmora. I bloggen.
Og det er egentlig bare på ert. Og det er fredag, lett som bare det – nesten overfladisk. De seriøse ordene kommer. Bare ikke i dag. Selv om jeg nok kunne tenkt meg det.

Dette er en sånn fredag, der det ene glasset med vin, garantert blir en halv flaske og vel så det. En sånn fredag da bitende tidlig, lørdagsmorgener ikke betyr det grann. En sånn fredag der alt smaker akkurat passe godt, igjen.

På toppen av det hele, på toppen av sol og forventning, har jeg skaffet meg en sykkelvenn i dag. Endelig. Som skal ta meg med mot Bygdøy. Vise meg steder for bålkaffe og piknikpledd. Vann og stein. Asfalt og gress. Og masse frisk luft.

- – -

Hvor blir det av arkitekten??

Kose-instinkt

Av og til, når jeg skal legge meg, da kjenner jeg meg veldig liten. Flue-liten. Halvdød flue-liten. Det er litt rart, om du tenker på at det eneste ei flue vil, det er å kose seg. Fluer har kosemotoren på bånn gass hele livet. Konstant. Det har i alle fall jeg tenkt om fluer. Bestandig.Det er kanskje derfor jeg synes de feiteste, mest surrete fluene mest ekle. Ren sjalusi: de koser seg nemlig glugg i hjel. I solveggen, rett over hodet ditt. Eller tett ved øret eller nesen. Opp i fjeset ditt: åååå som jeg koser meg. Litt stille, men fortsatt veldig hørbart i en varm vegg. Irriterende koselig har de det. Helt inntil “smack!”. Eller til de segner om på et badegulv, utmatta av koselighet.

Av og til altså, føler jeg meg liten når jeg skal legge meg. På en veldig stor måte. Etter en stjerneklar sykkeltur på to minutter, kan jeg bli helt satt ut. Da kan jeg oppleve at drømmene mine kommer tilbake igjen. De drømmene jeg ikke kunne huske å ha hatt, før de dukker opp igjen.

Drømmene sover i hjertet. Lange perioder av gangen. Før du kanskje plutselig blir stilt til veggs. Også må du leite skikkelig lenge og dypt, og det eneste du finner er noen veldig vage svar. Kanskje et avrevet foto, med en skjørtekant. Eller en scooter. En baug. Eller bare et gresstrå som strekker seg opp mot en sky du plutselig husker lignet et hjerte, den gangen. Det er så rart med det, hvordan alt bare blir satt i gang, i denne domino-tilstanden av en virkelighet. Og det trenger bare ta et par minutter.

Plutselig puster du. Du er pulsen. Og helheten er ingenting uten deg. Du trekker pusten så langt ned at du kjenner natteluften som river til, et sted inne i deg. Sender så kraftige signaler gjennom hele kroppen din, at alt er re-startede celler i alle retninger. Du merker hvordan det springer ut i hendene, fingertuppene som knuger seg iskaldt om sykkelstyret, åpner seg i varmen – og endelig, endelig kan også du sykle uten hender!

Du trekker pusten så inderlig at du svelger stjerner i farta. Og neste morgen når lufta forlater kroppen din, så er det sånn du forestiller deg at selve nordlyset slapp fri.

Av og til når jeg skal legge meg, føler jeg meg som en veldig liten, halvdød flue. Temmelig tilfreds med et lite øyeblikk, såpass nær det som minner om drømmer.