G L I M T V I S ; natteravn og morgendugg

Entries tagged as ‘vann’

Tørrskodd?

oktober 12, 2009 · 1 kommentar

Det føles som å stå i et tørrlagt fossefall.

Jeg står der med bare ben og tynne klær. På en rødbrun hyllekant. Glatt av tidens vann. Er det derfor det er så tydelig at jeg er i et fremmed landskap?

En fremmed utsikt, som jeg egentlig ikke ser.
Jeg ser bare fargen på kanten jeg står på og formasjonene over meg: Ei ennå større hylle – fremad, ut i luften. Ut i verden? Den kaster seg ut slik vi er: Vektløse.

Jeg står i det tørrlagte fossefallet og venter på vannet som aldri kommer.

Stillheten er tilstede i form av fuglelyder og et eller annet knakk fra eldgammel stein. Det jeg står på er eldgammel grunn. I en eldgammel visdom. Og likevel klarer jeg ikke å lene meg til den; jeg har ikke erfart den selv.

Det er vanskelig å ikke vite når vannet kommer. Om vannet kommer.
Og hvordan det kommer.

Hva om det kommer i et bulder og et brak, som river meg overende?
Hvordan blir det om det kommer som dråpe etter dråpe, seigt og sakte, som uforløst regn?

Jeg har lyst til å gå fra hyllekanten. Søke oppover eller nedover i elveleiet. Ikke stå slik, fastbundet i en konstant venten. Jeg vil bare ut av dette.
Bade i kulpen. Svømme ut i havet.

Men kulpen og havet er annen manns eiendom.

Jeg savner tryggheten og kjærligheten.
Ser, lengselsfullt, hvordan de to svever milevis unna hverandre, i en sky.
Der oppe – Luftig…svømmende.

Og jeg når det ikke.

Kategorier: Uncategorized
Tagget: ,

Fire, korte stunt (tilegna kapteiner mellom verdenshavene og Nord-Norge)

desember 12, 2008 · Skriv en kommentar

prøveflygning
innerst i bukta

omgitt av stener
og vann

Måker som skriker

Tretthet båret på vinger

- – -

her finnes ikke fisk i havet
bare stumme kast

flyndresteiner

- – -

gallionsfigur
tattoo

sjøslag

tre som knirker
vokser ut
og trekker inn

gir og tar hverandre

- – -

Derfor er det han reiser på havet
og kommer tilbake slik
han gjør
uroligheten en tjeneste

Kategorier: Uncategorized
Tagget:

Det hastige, blå. Lydløst.

november 18, 2008 · Skriv en kommentar

Det skal bli lysere nå.

Hver morgen sitter jeg i denne timen med dirrende fingertupper. Hver morgen drysser det blåtime-minutter over mørke vinduer. Det er som stille elver i en dyp søvn.

Og i elva er det vi som flyter; Minnene våre blekner og sømmene mellom dem blir kraft.

Det er ansiktsmasker som fordreier seg i glasset. Som en gåte gjemt i et renessanse-maleri. Som liv gjemt i en pietá. Det er ansikter som fordreier seg og forsvinner i takt med dagslyset når det skråner inn. Og denne timen er så hastig at du såvidt kan gripe den.

Den er der plutselig når du våkner over den andres ansikt. Den er der i det du ser din elskedes bryst heve seg i søvnen og senke seg i drømmen igjen. Den er der når du ser en hånd som dirrer lett før den våkner. Den hastige timen forteller gåter som gjemmer seg i et sløret minne. Som du ikke kan ta fram om du velger det selv.

Det slørete minnet skal bli tydelig når kjærligheten banker i deg. I et sekund skal den overmanne deg og du skal ikke forstå hva det er. Ikke før lenge etterpå, når du igjen sitter i den blå timen og ser disse gåtene flyte som stille elver over vinduene. Før det igjen lysner av dag.

bebudelsen-tizian

Kategorier: Uncategorized
Tagget: ,

Jeg vil også bo i skogen

september 10, 2008 · 2 Kommentarer

“Særlig når det regner!
Jeg vil være en friskus på den litt hemmelighetsfulle måten: gå i dyre designerklær, som ingen vet er dyre eller design(dere bare ser hvor uovertruffent antrukket jeg er), på formiddagen når jeg møter dere by-mennesker – i ni-til-fire-tidspunktet – før jeg slenger av meg dagens outfit og jumper inn i raggsokker og helly-hansen-regntøy-sett-i-mørkeblått-eller-skogsgrønt og sprinter opp de evt. bakkene med off-roadern min. Som er rød.

Jeg vil ha slike eplerøde kinn når jeg bøyer meg litt for å gå inn der vi bor. Der ute i skogen et sted.
Jeg vil kjenne hvordan fingerene faktisk rakk å bli varme rundt sykkelstyret, når jeg plukker champignon ut av sekken. Jeg vil trekke pusten når jeg hakker opp vårløk på ei trefjøl og tenke at sykkelturen i trafikken gikk bra i dag også. Jeg vil si “Ære være” inni meg og fatte at det er sant.

Jeg vil spille den jazz-plata jeg sikkert bardus ville kjøpt etter en konsert i sommer og legge bena på bordet etter middag. Jeg vil sitte i den litt kronglete stolen og føle meg helt hjemme. Også vil jeg ligge litt på lur, helg eller ørk; skal jeg lage sjokolade-fondant til kvelds?

Men mest av alt ville jeg gjerne legge meg om kvelden, uten å grue meg til den tidlig-lange sykkelturen inn til byen neste morgen, strekke på bena og bli irritert over den hjemmesnekra senga som er akkurat litt for kort.”

Tenkte jeg da jeg leste åpninga i denne bloggposten.

Også tenkte jeg på caféene, asfalten, dongeribuksene og havet. Jeg tenkte på svippturer i Botanisk hage, som allerede er vanskelige å foreta. Jeg tenkte på folka i åsen som jeg bare “rekker” med fredagsvisitter nå og da. Jeg tenkte på markeder og vaffelkaker en tilfeldig søndag. Og som sagt, jeg tenkte på havet.

Hvorfor vil jeg bo i skogen, når jeg helst ville vært til sjøs? Og jeg vet at jeg ikke ville bodd til havs.
Nei…”…Gi meg en due, som kurrer mot maken sin – som åpner sitt hjerte med ømhet og nakent sinn…”.
Jeg hater måker
Odd Børretzen

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , , ,

Vann i en tørst verden

august 19, 2008 · Skriv en kommentar

Jeg hører på regnet når det drypper. Når det faller. Faller. Faller.

Vinduet på kjøkkenet står åpent og jeg sitter i min egen verden langt, langt inne. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet ikke hva tankene vil. Jeg spør ikke hvordan hjertet slår. Men jeg hører plutselig hvordan regnet drypper. Slenger seg litt mer enn ømt, over trekronene.

Den forlokkende raslingen der ute i bakgården rykker meg nærmere. Gir meg et sted. En tid på døgnet. Og en vilje.

Jeg går bare etter lyden og lener meg på skrå, ut av vinduet. og jeg hører på regnet når det drypper.

- – -

Hva om vi bare kunne ha det sånn for alltid? Se vannet. Alltid vite at det var der. Alltid vite at det kom. Lene oss til vannet og det kraftfulle i måten vannet alltid er med på å skape. En skapelse utover seg selv. Noe driftigere. Noe inspirerende. Noe tryggere.

Hva om vi aldri fryktet vannets skremmende egenskaper?

Hva om vi aldri tvilte?

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , , ,

Trøkk16 og margelukt.

august 6, 2008 · 2 Kommentarer

Noen dager er skikkelige nei-dager. Og noen nei-dager kommer helt bardus. Det fungerer egentlig på samme vis som med herværende miniatyr-utgaven av en vanntank. Kaldvannet kommer bardus. Som jente burde man vel være relativt vant med disse barduse knyttneveslagene, men mattematikk og time-manager har aldri vært en del av survival-kitt’n min. Langt ifra. Og derfor kommer enkelte ting bardus. Enkelte ting som andre tar for å være trivielle og hverdagslige. Blandt annet nei-dager.

Men jeg nekter! Jeg nekter for mitt bare liv å la menstruasjons-sykluser, ukenummer og brøkdelen av hva det måtte være, styre noe som helst av livet mitt. Helt sant. Men jeg har vurdert det. Av og til, bare.

Litt av poenget er at den forrige dagen min var nøyaktig en sånn zaiko nei-dag. Bardus, som vanlig. Og innimargen tung å svelge. Jeg lå strak ut og det virka som verden var mørk så langt inne i meg som jeg kunne komme. Det var såvidt jeg pusta. Lufta var tynn. Og jeg slokna på sofa.
Morran etterpå vil jeg nesten ikke nevne; lagde ikke kaffe engang. Dårlig.

Men mesteparten av poenget ligger helt andre steder.
Det ligger i dagslys. Det ligger i menneskesmil. I sjokolade. Og bringebær. Mesteparten av poenget ligger i barduse nei-dager som griper i det motsatte. Eller, rett nok, blir grepet av det motsatte. Av å komme på jobb og møte et oppriktig smil. En sprudlende måte å bevege kroppen på. En dans. Et regnskyll. Og rykende fersk kaffe.

Grunnen til at jeg holder fast på at jeg ikke kan gange-tabellen er nettopp dette.
Hva ville et møte i et portrom, mens det regner og trikken bråker, et møte mellom to kopper kaffe og menneskehender som knuger omkring varmen, et møte mellom to fremmede måter å le på, et treffpunkt i en bursdagsklem, vært uten nei-dager?

Jeg vil alltid innbille meg at jeg aldri ville sett henne så skjønt som jeg gjorde idag, hadde det ikke vært for knytteneveslagene. De jeg aldri ser komme.

La dette bli slags ære være for en Trøkk16 i ny og ne.

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , ,

Regnværshelg

juli 21, 2008 · Skriv en kommentar

Det har regnet i uforutsigbare intervaller hele helga.

Jeg har likt lyden av det. Måten regnet stilner på, når det trekker seg litt umerkelig tilbake fra vinduskarmen. Måten fuglene har småprøvd seg på en slags håpefull trall der ute i bakgården. Jeg har likt lyden av regnet som tiltar. Hvordan det brått bryter inn i en samtale og ber noen være stille. Hysj, hysj.

Jeg har likt lyden av det som mangler rytme og taktfasthet, og som likevel kan fremstå som musikk i ørene.

Jeg har likt måten lyset har forandret seg på og laget nye sjatteringer i gardinstoffet. Brått som et stjerneskudd eller sakte, sakte som en båt på lavt turtall som nærmer seg inn fra horisonten.

Jeg har likt stillheten i kroppen som har trukket bena opp i sofa med verdens beste samvittighet. Som har spilt musikk til tidlig dags morgen. Som har mekka middagsmat når sulten kom, ikke når klokka sa det. Som har vaska koppene med fryd i hver bevegelse…

Helga har på en måte gått så altfor fort. Gi meg bare én dag til…jeg trenger å stå i laderen et døgns tid ennå…

Gevinsten av ei regnværshelg lar likevel ikke vente på seg: jeg våkner opp til ny uke og henger ut av vinduet med siggen og en helt vidunderlig kaffekopp i hendene – alle tankene mine er så naturlig, avslappa gode!

- – -

Jeg retter meg i ryggen og strekker på armene
løfter haka og sender blikket mitt i alle himmelretninger
jeg holder det der

og etterpå
etterpå slipper jeg ut gjennom vinduet

takknemligheta

Kategorier: Uncategorized
Tagget: ,

Feeling når den nye uka setter i gang

juli 7, 2008 · Skriv en kommentar

I det den nye uka begynner, grytidlig denne mandagsmorgenen, mens jeg gnir en god natts søvn ut av øya og vanen tro setter vannet på kok. Og mens jeg lar hudkremen trekke inn i min solbrente hud, akkurat da, kommer jeg på at jeg må ta med meg helga som var, langt ut i uka.

Fri-helga de luxe. Som begynte allerede torsdag ettermiddag med kjole-tunikaen. Tankegangen. Kommentarene. Vinen jeg ble påspandert. Det var der det begynte, siden jeg ellers, nesten aldri blir spandert på av fremmede folk. Hyggelige, fremmede folk.

Det var der den første, gode brikken i den fantastiske fri-helg-konstruksjonen ble lagt. En detalj vel og merke, men nå når jeg skal ta det hele med meg ut i uka, regner jeg med alt. Alle de positive ja-tidspunktene. De som får deg til å smile. En god stund. På ordentlig.

Endelig føler jeg meg tilbake i min egen modus. Etter snart en måned i et slags vakuum ble fredagsformiddag benyttet til dusj og peeling, tvett og tvål – alt i et herlig rolig tempo. Seinere på dagen var det park- og byliv sammen med Tida-lille. Over torgene i varmen. Gjennom folkevrimmel. Inn i en kiosk og ut i en park.

Den store parken øst i byen er full av mennesker. I alle utgaver; mødre, patyfikser’n, sigøyner’n, lovers, pikelill, gjengen, sjonglørene, politi, sykkelakrobat’n, barnehagen, tiny-winy og sikkert samer og fotografer og en hel rekke som jeg ikke får øye på.
Men vi finner vår lille flekk og slår oss ned. Under trekronene som lager kjempespennende skygger på piknikpleddet. Vi klatrer rundt vogna og utforsker den grundig. Passer på at bremsene er helt on og at hjulene står støtt. Det er vår vogn.
Vi kaster sko og flasker omkring oss og ler hjertelig høyt, før vi åler oss mot tante-veska og de kule solbrillene. Det nytter liksom ikke å si “nei, nei” i et gyldent tonefall. Det nytter liksom ikke når sola skinner og vi er så varme i nakken at håret legger seg i små, uimotståelige kruseduller. Da er det bare mer latter og kyss&kos som gjelder!

Og når det lakker utover dagen går vi gjennom Smalgangen for å finne noe mat; snakker til alle som sitter ved uteserveringene, peiver med armene og rister på hodet. Munnen ruller ut lyder og latter før vi finner oss en benk og spiser av brød og youghurt og kald drikke tilslutt.

Og livet er herlig, men så varmt oppover bakkene, til fots. Vi blir litt lei, begge to. Veien oppover Ekebergåsen er lengre enn vi hadde forestilt oss. Men vi klapper hendene sammen og lager fniselyder og gapskratt og blåseinstrument med munnen – vi kommer oss hjem.
At lille frøkna helst ikke vil sove i varmen, skjønner jeg godt. Jeg ser for meg hvor mange kruseduller det blir av soveromsvarme…og synger for henne i to omganger så hun ikke skal kjede seg for mye.

Å stryke over det stille ansiktet om kvelden, ruske på luggen og dra fingeren over neseryggen på det lille mennesket, mens jeg nynner på stille sanger som kan minne om voggeviser – det kan ikke måles med noe annet i verden. De store øynene som ser rett inn i mine og kroppen hennes som ligger helt stille og i et slags rolig spenn; oppmerksom, for å få med seg også dette tidspunktet – nå har vi bare energi til å reise mot drømmene.

Og når lørdagen gryr kjenner jeg den fine balansen mellom stort og smått som har lagt seg mellom gjøremål og kontakter, mellom ønske og tiltak, mellom sol og vann – og går inn i sommerkjole og kilehæler, før jeg spaserer mot brygga der Gutta Boys ligger fortøyd.

Selv om det er lenge siden jeg har satt sjøbein nå, går det riktig så fint over rekka og vi ligger i båt som om vi ikke har gjort noe annet hele vårt liv. Merker ikke hvordan sola steiker i den lune brisen av pappagutter, fruentimmere og feinsmeckere. Jeg kan til og med se en måke og tenke “glideflukt”. Jeg kan holde trakten og få diesel på fingrene. Jeg kan høre tjate-tjate-tjate og le. Jeg kan spørre om den holmen der og den vika der, vinke til bøyene med kamera, drikke lunken øl og diskuterer religion før det går ut i vissvass. Jeg kan lene meg mot rekka og bare se ut i været. Og jeg vet at jeg kan smile.

Denne dagen synger inni meg. Alle Odd Børretzens tekstlinjer, de som handler om hav og båt og havn og oss to. Jeg er midt i en idyll og når regnet skyller inn over båten, har vi akkurat fortøyd, henta varm mat og lukka lukene. Vi tar den første munnfullen, før himmelslusene åpner seg i alle retninger! Tordenskrallet rekker ikke å gjøre seg ferdig før et nytt lynskjær flerrer over himmelen igjen. Regnet antar horisontale retninger og vi stikker hodet ut av kahytten bare for å se og blir gjennomvåte på et lite øyeblikk. Det er selvsagt vakkert når vi kan ligge under tak og bare lytte. Bli vogga av naturen selv og ikke trenge å tenke på når det hele skal holde opp.

Og den tidlige, uthvilte søndagsmorgenen på café. Den doble Au lait’n. Avisa. Grillspyd-kylling i fersk baguett. Marrakesh-lyktene. Junglene på veggene. Vannkrana i gull-doublé. Plastkoppene. Lukta av frisk te. Og det rolige regnet når vi har sagt adjø og jeg sitter ved et trikkestopp og kjenner meg hjemme. I alt det fremmede.

Og etterhvert blir stua rydda. Kjøkkenet shin’a. Gulvene støvsugd. Lysene tent.
Jeg trekker bena opp i sofa og puster ut. Søndagskvelden la seg omkring skuldrene mine, ruska meg i håret og sang meg i søvn.

- – -

Det er fortsatt tidlig mandagsmorgen og jeg har gjort mitt nå, for å dra med meg den sakte tida, fra ei helg som etter alle solemerker burde føket avgårde og forsvunnet i et kjipp-kjapp-øyeblikk, men som ikke gjorde det.

Jeg drar med meg akkurat det; å av og til ta tida inn i ei helt egen tidsregning. Som ikke har bestemte tidspunkter. Som er åpen og likevel ikke har trapp opp eller ned eller til sidene – veien blir til mens du går.

Mandags morgen kan ikke annet enn å følge på?

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , ,

Bilder fra Amstetten

juni 10, 2008 · Skriv en kommentar

Jeg har et poetisk forhold til regn.
Duskregn og tordenbyger gjør meg yr og våken og lengtende. Minner og håp og lav kontroll.
Når det drypper fra takene hører jeg melodien til en viss gråhåret herremann. Og formelig kjenner lukta av ei ny-tjæra snekke som snart er på vei “ut”.
Når regnet står “inn”, mer horisontalt enn noen naturlov skulle tilsi, da ser jeg for meg sjarkene med not og lin og hva det ikke heter, og hører den “sjeløyde fra Milo” som synger hvordan de drar “på feltet førr å prøv”.

- – -

Jeg har hele tiden hoppa over alt på nett som har med Amstetten å gjøre. For det første innrømmer jeg at det er en forferdelig påkjenning for mitt skjøre sinn. Jeg vegrer meg for å ta de tjuefire årene inn over meg. Tenke meg til. Føle.

For det andre synes jeg bildet av Fritzl er avskrekkende. Var innom en blogg for en tid tilbake, og der ble bildet som gikk igjen i alle media beskrevet som ondskapens ansikt. Jeg nikka enig og klikka meg videre. Raskt.

- – -

Nyheten i tv-bildet om at Kerstin fra Amstetten var løst fra koma, ble fulgt visuelt av et bilde av paraplyer i flere farger. Vinduer oppetter en lys vegg. Konturen mot en halv-grå himmel. Kunne man ane at det regnet?

- – -

Høstutstillingen, 3.trinn(grunnskolen) – Tynset kommune

- – -

Så uendelig trist man kan bli.

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , ,

Det drypper

mai 1, 2008 · Skriv en kommentar

…”fra takene
og vi ligger varme og nakne”…

Odd Børretzen sang det så troverdig. Så stillferdig. Så riktig.
At det noen ganger er sånn. Grått men godt.
At det ikke gjør noe. For alt annet er såre vel.

Det er en egen greie, det der. Å ha det bra selv om skoene er hullete, eller noe sånt. Man må bare øve seg, sånn at det blir vanen, gjennomsnittet.

Jeg ser liksom ut i bakgården, denne regnværsdagen. Det gjør liksom ikke så mye at det er vått, for regnet gjør at bakgården eksploderer i mitt yndlingsord om dagen; klorofyll.
Jungelvibrasjoner. Sommerløfter. Lykke-tro.

Venter. Gleder meg. Spennende, varm uro. Trygg.

Kategorier: Uncategorized
Tagget: , ,