Tørrskodd?

Det føles som å stå i et tørrlagt fossefall.

Jeg står der med bare ben og tynne klær. På en rødbrun hyllekant. Glatt av tidens vann. Er det derfor det er så tydelig at jeg er i et fremmed landskap?

En fremmed utsikt, som jeg egentlig ikke ser.
Jeg ser bare fargen på kanten jeg står på og formasjonene over meg: Ei ennå større hylle – fremad, ut i luften. Ut i verden? Den kaster seg ut slik vi er: Vektløse.

Jeg står i det tørrlagte fossefallet og venter på vannet som aldri kommer.

Stillheten er tilstede i form av fuglelyder og et eller annet knakk fra eldgammel stein. Det jeg står på er eldgammel grunn. I en eldgammel visdom. Og likevel klarer jeg ikke å lene meg til den; jeg har ikke erfart den selv.

Det er vanskelig å ikke vite når vannet kommer. Om vannet kommer.
Og hvordan det kommer.

Hva om det kommer i et bulder og et brak, som river meg overende?
Hvordan blir det om det kommer som dråpe etter dråpe, seigt og sakte, som uforløst regn?

Jeg har lyst til å gå fra hyllekanten. Søke oppover eller nedover i elveleiet. Ikke stå slik, fastbundet i en konstant venten. Jeg vil bare ut av dette.
Bade i kulpen. Svømme ut i havet.

Men kulpen og havet er annen manns eiendom.

Jeg savner tryggheten og kjærligheten.
Ser, lengselsfullt, hvordan de to svever milevis unna hverandre, i en sky.
Der oppe – Luftig…svømmende.

Og jeg når det ikke.

Overgang

Det er iskaldt i byen nå. Hver eneste morgen ut av dyna er iskald.
Tærne stivner og gjespen sitter innmari langt inne.
Sola skrår enda skjevere inn over husveggen – du ser den har lyst å dra inn strålene.
Men den må. Den må stråle.

Hadde du bare orka. Hadde du bare sett hvordan alt dette kom til å ende.

- – -

Sånne smale øyne som det du har.

Sånne milde hender.

Sånne omsorgsfulle tanker.

Sånne som dere.

Tralala vår – i år

Det er et fredfullt syn; en rygg mot et tre.
En lattervekkende hendelse; bittesmå hundetasser over et fang.
Og en underlig fornemmelse; knopper som brister sakte gjennom en hekk.

Babbel a la Babels tårn

Det er en rar måte å være lykkelig på; slitenheta som renner ut i saltvann over kinnbena. Og ei mager rykning i leppemusklene.

- – -

Jeg holdt armene hardt. Alt omkring deg leste linjer fra merkelige dikt.
“det brydder strå, det sveller knupp”

…

Du stod øverst oppe. På berget var du helt utslitt.
Visste at du makta dobbelt så mye.
“Å sæle meg som er so ung!”

Arne Garborg
Vårdag
- – -

Du grep etter henne. Og favnen hennes romma deg på avstand. Fullblods kjærlighet i den tynne lufta gav avkall.
“Jeg må styre meg
så jeg ikke blir forelsket i korset:
Bare se hvordan hun strekker armene sine
ut mot meg!”

…

Hun løfta blikket i rett øyeblikk. Senka skuldre sa du stinka. Duggfriskt.
“Men jeg vet det kommer til å skje.”

Nicanor Parra
Korset

- – -

Det finnes grenser; skikkelser nærmer seg
og det vage blir ennå mer vagt. Slik formulerer grenser seg.

Det er ikke stillestående føtter. Fjernt fra urolige trommestikker.
Grensene er spraglete. Som koksgrått spettet i aldersgrått.
Synet som aner grensene i nært og fjernt, bestemmer også.

Grenser bestemmer. Bestemmelser grenser.

Grensene blir latt tilbake, etter leken og midt i alvoret. Og særlig menneskekroppens liv; grenseløst.

Slik sett er alt enten Eller
umulig.

Wiki

Det våres i en sliten vinterkropp

Yess! Det er fint når knoppar brister og sånn. Gatene er tørre og man kan ha småsko og tynne strømper på bena. Det er fint å rusle i kveldsmørket og tenke på at det ennå er ganske kaldt om kveldene gitt. Og det er fint at vi leiter opp fargene i hukommelsen igjen.
Yess.

- – -

Filteret har skifta; en blekdus farge henger over fasadene. Som om murpussen egentlig ikke sitter fast i veggen, men henger en liten centimeter ut fra selve veggen. Balanserer mykt og alt som skal til for å forstyrre, er et lite vindpust. Et kaldt drag over taksteinene.

Det er sånn det føles akkurat nå, rett før våren blir virkelig. Huden henger utenpå. Et skall av døde hudceller.
I nakken strammer gigantiske stålvaiere og øyeeplet føles hele tiden sårt og tørt. Som om noen har festa det til øyehula med tynn sytråd. Makabert nok, men blodårer og muskelbaner finnes overalt i kroppen. Og det er stramt. Kjempestramt.

- – -

Lørdager har fått en ny vane for å bringe helheten ut av fatning, men i dag funker det bare ikke. Det klør og musikken er hele tiden bare halvgod. Jeg treffer ikke en eneste spiker på hodet og har mest lyst til å gi opp. Tulle meg innerst i ei krå i sofa, med pledd om bena og en halvgod movie on the screen. Eller dagdrømme; seile min egen sjø. Langt og lenge. Utenfor en annens strandsone og bare duppe av. Fiske. Og plystre: to toner, om og om igjen.
Morten Abel-effektene* mine skal ligge i en knæsj orange flettebag, i baugen. De fete solbrillene som jeg satte ræva på i fjor, ligger selvsagt fullstendige der, de óg. Det er ikke den ting som er kjipt eller stramt eller stress. Jeg er bare uendelig blid.
For jeg slapper av uten å behøve det.

Sånn kjennes det ut nå.

- – -

I oppgangen hører jeg trøstesanger. De ligger på annethvert trinn og smekter seg om anklene på de som går forbi. De som trenger det, går litt saktere – har bedre tid og er lysten på å slippe bedrøvelsen fra seg. Det er små gliper mellom glassene i vinduene, som vinden uler gjennom på høsten, men som nå om våren, blir vedlikeholdt av ei hulder.

Jeg kan høre hvordan våren lokker fra bakgården.

- – -

*assecoirer

Forklaring

Det har seg slik at jeg er borte for tiden.
Og det har selvsagt sine åpenbare forklaringer.

Og et par til. Som f.eks. at jeg feirer. Jeg feirer mye for tiden!
Selvstendighet og voksenliv på en kos måte.
Jeg feirer jul, nyttår og bursdager.

Jeg feirer gode ting og velvære.

Klipper og limer og skriver.
Jeg feirer at jeg prøver.
Og at “noe” dukker opp.

Jeg kunne vært tilbøyelig til å skrive at jeg feirer at det er så kaldt, så ekstatisk feirer jeg.

Og i mellomtiden, en liten diggresjon;
med fare for å høres ut som en hybelboer på første året: jeg har vært uten kjøleskap i flere måneder enn jeg kan telle. Og jeg har ikke bitt meg merke av det.
Og det er en annen historie, for en annen dag med bedre tid.
men altså,
det første som skjer etter at kjøleskapet er i hus, er at brokkolien svinner hen, gulner først og får mørke flekker. Champignonen blir rynkete bare ved et godt ord, folkens!
Det er som om jeg nå må SE grønnsakene for at de skal bli mat for mons.

Og matblogging har jeg en hel haug av ansatser til. For jeg har feuret med mat.

Og i fryseren ligger hjemmelagde rundstykker og venter på en gylden anledning, pluss en trio-iskrem som ingen makta tanken på etter juleribba…

Jeg lever godt. Selv uten laptopen.

Såh, da ble det totusenogni i en fei!
I’ll be back!

Godt nytt år!! Til fredags-arkitekten også!

Hvordan jeg tror

Jeg har ikke bedt om noe i dag.
Bortsett fra den tidlig-våkne morningen, som ba om lysning; det at dagen skulle gry, midt i synet på meg.
Den gjorde nok det til gagns, men på en litt annen måte enn det jeg så for meg.

Jeg tror at det var derfor jeg var så sterk at jeg våget å sette meg selv til side og se det andre menneskets svakhet. Og jeg tror det var derfor jeg klarte å være, når det andre menneskets svakhet rammet meg litt for hardt.

Det var ikke godt. Jeg lot meg tråkke på.

Jeg tror jeg fikk en viten engang. Som jeg ikke kan beskrive, men som stadig blir beskrevet for meg. Som innimellom blir presisert for meg. Og som veldig, veldig ofte bare oppleves som føleri-følera.
Jeg tror også det er det jeg kan bli mest utrygg av. Utrygg av å forholde meg til; føleri-følera uten noen nøyaktig argumentasjon.

Jeg tror på det når jeg står i storm. Jeg tror på det når alt er forunderlig stille. Jeg tror på alle spørsmål. Og enkelte av svarene.

Jeg tror på den armkroken jeg opplever i min bevissthet, den samordningen av synkroniteter som gjør at jeg stadig kommer nærmere meg selv, ved å komme nært de andre.
Jeg tror på den enorme følsomheten som ligger i kroppsspråkets redsel. Og jeg tror på favntaket som overvinner det. Jeg tror på tryggheten som oppstår når vi slipper sverd og maske – som ikke lenger er så velartikulert og beregnende.

Selvsagt. Hvem gjør ikke det?

Jeg tror på det når jeg er sliten og nedbrutt. Jeg tror på det når jeg oppesen og jøger. Og innimellom så glemmer jeg det hele, men jeg tror at jeg tror når alt er på det jevne også. Takk og lov, for det jevne, liksom.

Jeg tror på måten jeg har fått talent til å bygge meg selv opp. Styrke meg i meg selv og vite at “det er alene du er”: ikke er en trist sorti ut av alt, men en stor inngang til det største; livet er ikke noe uten de andre!

Og ja, jeg knuger sorgen i mitt bryst! Og likefullt hviner jeg gledens skumtopper utover i alle retninger. Jeg går likegyldig gjennom mang en hverdag. Andre ganger samler jeg bevissthet i enhver opplevelse. Jeg trygler bjørka om bark. Jeg tviholder i saltsmaken fra fingertuppen når vi har badet i havet. Og jeg mater meg selv om og om igjen med eldgamle minner og gjentar til det uendelige vellykkede bedrifter.

Jeg lener meg til det gjenkjennelige. Jeg balanserer på det som ikke er helt utforska. Og jeg forskanser meg i det som allerede er, brammer meg med erfaringer og nedvurderer dumhet.

Innimellom svir det. Det svir å være så inntørka egoistisk; at andre tar hensyn til at jeg antakelig kan ha en form for dagsform. At de andre aldri helt kan vite hvordan de treffer meg. At de elskelige ikke kan beskytte seg mot min avvisning. Det svir. Mer enn noe.

Men jeg tror at det løfter meg dit jeg skal. Og dette er sant; jeg tror at det får meg til å åpne meg til syvende og sist. Jeg tror at det er derfor jeg får ha disse elskelige omkring meg: de som gir meg lov.

Jeg tror at liv og død,
sår i samme åker.
Jeg opphøyer romantikkens motsetninger og dets forskjønnelse av det hele.

Jeg tror på Gud. Og Gud med stor G, kan jeg ikke argumentere for – jeg kan bare tro. Jeg kan ikke si hvorfor, bare hvordan:
Føleri-følera.

Gjenglemt

Brillene på benken. Uten ramme.

Halskjedet over steinen. Uten glans.

Sykkelhjelmen i trappetrinnet. Uten fart.

Det er så vinterlig. Så rett før det skal sne. Så bart og grått. Det kan være midtsommers så mye det vil – i ei krå av noens liv, ligger du. I ei forbifart. Umerkelig nesten. Kanskje notert i sidesynet, men ikke tatt til følge. Hva venter du på?

Vinteren.

La paloma, klaserose

Jeg forbarmet meg over noe så gjenglemt som en bukett med ti langstilkede klaseroser idag. Kanskje “La Paloma”? Ensomt hvite, med sting av rødt ytterst på bladene, lå de og knuget seg inntil hverandre – som mennesker nesten, i kritiske situasjoner.

Jeg tok dem med meg hjem. Kuttet dem på skrå nederst på stilkene og tok bort de nederste bladene, før jeg satte dem i lunkent sukkervann a lá Mama. Så satte jeg mat på kok, potetgull på bordet og gjorde klart til chill tv-titting med Søssen sweet.

Og jevnlig titta jeg bort i vinduskarmen, blunket med det ene øyelokket og smilte litt.

Jeg ga dem et liv, så og si.
Eller skulle jeg bare latt dem gråtende igjen under den grå stolen, bak de hvite gardinene…i det ventende prøverommet?

Menneskene og meg

Jeg har stanset midt mellom møtene.

Jeg har smurt meg inn i en form for tjære.
Det lukter kanskje lang vei. Du ser meg kanskje på en annen måte.
Forventningen din forferder deg kanskje.

Vi er alene i alle rommene.

- – -

Jeg skulle hatt et sted å reise til, med t-banen.
En lang strekning. Full av mennesker. Sete-bytter og stoppesteder.
Tag’s og tyggispapir.

Men det er så kaldt. Så skrekkelig kaldt som det bare kan bli her.
Så kaldt at jeg tror bena brekker av et lett slag, om jeg går ut av døren.

- – -

Jeg har ikke mistet hørselen. Jeg hører alt.
Og jeg klarer ikke å skille ut lydene. Skille dem fra hverandre. Og notere dem i boka.

Jeg lukker døren. Låser.

Men det blir ikke stille.

- – -

Det ligger kjærlighet på lur som jeg skyver fra meg.
Jeg er ærlig når jeg gjør det.
Føler en redsel.

- – -

Sola terger. Forsøker å få meg til å smile. Fra hjertet.

Jeg smiler. Det er ikke noe problem.
Jeg gir klemmer, selv om jeg ikke ER der og vasker det av meg med en skjult håndbevegelse.

- – -

Jeg sjekker gamle mail jeg har glemt at jeg har sendt.
Ting skjer i uforutsigbare rekkefølger. Som alltid. Men det er annerledes, for nå ser jeg ikke sammenhengen. Ikke engang i ettertid.
Og jeg lar det være.

- – -

Jeg lukter at du nærmer deg. Sakte. Målbevisst.
Jeg holder døren låst en stund til.
Og fyrer opp røkelsen for å forstyrre våre sammenhenger.

- – -

Her sitter vi nå. Alene i alle rommene.

September til september

Det står en arbeidsmaskin og durer i gaten. Sola legger seg skjelmsk inntil.
Morningene er tunge som tonn. Tiden går.

Jeg har mange rundt meg; kaffekoppen, røde calla, bøkene og tankegangen. Tankegangen er overvettes synlig hele tiden. De andre legger jeg liten merke til.
Synd.

Jeg har et nyttårs-sug i meg. I form av et brak som trenger å slippe løs, et smell som vekker det halvdøde til liv.
Kalles det lengsel?
I såfall vet jeg ikke helt hva det lengtes mot.

Det er vel derfor det ligger der da, og venter. Dunder og smell og champagnegalopp.

Og la ikke dette bli negativt, for det er selve it som beveger meg videre. Det er som om all bevissthet jobber med å komme til neste level, helt uten å vite hva eller hvordan.

Jeg har lyst å se det hele fra randen av synsvinkelen. Fra stranda og ut i en sylskarp horisont. I et nattemørke. I den urolige stillheten som finnes når alt er nære på, vil jeg oppleve nyttårs-sugets forløsning.

- – -

Det er på en måte så forutsigbart, denne tidsregninga, denne venten, dette søkende – nå har det akkurat runda året.
Dette året mellom Tromsø og Oslo.