Ny Volvo-vinter

Hun lå sammenkrøket der bak.
Hørte på snakket i den stille, iskalde luften fra forsetet og så for seg hvordan halve setninger ble slukt av en form for dagligdags frostrøyk. Av en vane som aldri lot seg fascinere. Av en taktfasthet som aldri lot seg danse.

Hun så for seg blikket til den andre. Hvordan det stivt så ut gjennom ruten og ikke lot seg forstyrre av en vindusvisker som flerra over. Hvordan blikket ikke så katten opp gjennom bjørkestammen. Eller vinduet med adventsstjerna.

Hun så for seg hvordan hendene til sjåføren tviholdt i det iskalde rattet og der hun lå bak ryggen hans, kunne hun merke ryggtavlen hans som banket i varm og hemmelig fortvilelse. Hun kunne merke hvordan ryggsøylen hans var blitt så stram og tviholdt på en oppreist virkelighet.

Noe så stødig og innbitt på samme tid. Volvoen vil bedras.

Har Volvoen blitt blå no?

ho kjem til å gå mot den blå Volvoen, ho óg.

Ein som veit kvifor, kjem til å halde bildøra open for ho, slik at ho kan treffe sete mjukt.

Enno har ho ikkje bestemt ka slags sko ho skal kle seg i. Ho vil berre helst ikkje være for slitt. Men ikkje altfor ny heller.

Ka slags språk tunga skal tale i, tenkjer ho berre svakt på. Som ei grålysing som ikkje har starta. Som berre ligg i gropa. Og det er haust.
Fan, at ho ikkje kan noko for det.

Eg stumpar sigaretten min i det samme eg høyrer kjenningsmelodien til ein episode eg ikkje har fått med meg.

Fortsatt tror jeg Volvoen din er beige

Vi skulle ikke nevne det. En stilltiende enighet. Ikke et nikk engang.

Aldri en hånd opp i luften. Stopp. Det fantes ikke det ansikt mellom oss som vendte seg til side, for å unngå å høre eller se fortsettelsen. Aldri et nei. Ikke var et forstummet ord.

Og likevel.

Fortsatt ligger minnet av isen der; kald og glatt. Nysneen over. Så ung. Så ubrukt. Så sporløs. Og hjulene som skulle skjene det de maktet, gi bånn gass max full pakke. Forever. Nå eller aldri. Og møtet med bussen. Vi skulle aldri.

Og vi hadde ikke noe å tape i Volvoen. Så gammel som den var. Så slitt og så vag i fargen. Vi skulle frese den vår og verden og livet.

Vi var mennesker på null og på full speed. Og likevel.

Der stod vi. Venta på bussen. Som to ungdommer. Søkende.
Kunne vi treffe klaringen mellom oss og dem, så presist som det vi aldri nevnte?

- – -

Natta ramla på. Vinduene dogga. Tenninga stod ikke i og natta rulla over. Og sykdommen satt ennå i kroppen. Ingen av oss visste hvilken vei det ville gå. Ingen av oss visste at det kom til å oppstå en morgendag. Ingen av oss gjorde noe.

Vi nevnte det ikke.

Vinter i en beige Volvo

Hun husker vinteren. Når hun ser ut av vinduet husker hun også sykdommens varighet. Det snedde så tett. Og vinduene var skitne. Like skitne som vinduene på den gamle, kalde bilen. Foran, i passasjersetet. Utenfor butikken. Følte seg som i en film når vinduene dogget i frostrøyk.

Vi ble til en gang. Og mordere, den natta. Den håpløse kvelden da ingenting stemte. Alt vi sa var revet ut av sammenhengen og når bussen krasjet inn i siden på bilen, var det den eneste formen for naturlighet på den øde parkeringsplassen.

Vi hadde tenkt å dra skikkelig til, i håndbrekket, for å få en fet sleng i sneen. Deise rundt på nakne ben. Glattis. Svett lugg. Vi hadde tenkt å røske opp i fakta, legge alt alt vi fant på dashbordet. Vi hadde tenkt å spytte ut. Vi hadde tenkt å ende opp. Vi hadde tenkt å leke idiot.

Bare for å bli smarte etterpå. Vi skulle bli så smarte hadde vi tenkt. Vi skulle ikke smadres eller lenkes til en rullestol for resten av livet, vi skulle ikke ha skinner og skruer og tentakler og smerter i bena. Ikke i hjertet heller. Vi skulle aldri snakke om å elske, aldri i livet.

Vi skulle danse i stedet. Vi skulle leke i sneen. Dra i håndbrekket. Full pakke. Max bånn gass. Det skulle vi.

Vi ga virkelig jernet og det holdt ikke. Kjærligheten smelta. Svoupp.