Var det meg da?

Nittensyttifem – den eneste formen for oddetall jeg virkelig kan like.

Egoistisk med andre ord.

Kjernefysisk grei.

Lysten på å finne ut hva et adhd-språk virkelig er – om det er, vel og merke.

Et knippe utvalg tidsfordriv(i henslengt rekkefølge etter impuls-kontroll-av-metoden):

tenke, tenke, tenke
mene
le
vrikke på rumpa
skåle med kotyme først, deretter og naturlig nok ganske så skjødesløs – men skåle skal man!
se på
tenke på og le samtidig
lese litt
ta inn over meg music, music beibe
piknik i en park nær deg
dvele
male uferdig crap som må henge på veggen for å tørke
diskutere rolig
samtale mer engasjert
ta i mot
dele
stå han av

I det genrelle liker jeg å holde meg nær trofaste mennesker. Oppriktige mennesker. Reflekterende sådanne. Morsomme ansikter. Rolige pulsslag. Lite stress. No hit-factor. No shit, nothing but real beibe.
Ufattelig glad i intern-dårlig-tørr-humor.
Latterkick.

Jeg fremstiller ofte meg selv som noe annet enn det jeg er, ergo jeg blir som regel misforstått.

Jeg holder igjen og nyter at sola skinner. Glemmer at man kan bli solbrent. I båt for eksempel.

Lever lavt, men trekker pusten dypt og liker slevfølgelig ting som oliven, blåmuggost og Fight club.

Når det kommer til music
er utgangspunktet Neil Young og Tom Waits. Lag et mind-map utfra det og du treffer meg overalt. I hate mind-maps!

Jeg anerkjenner båsen. Men lukker ingen inne. Ever.

Og til sist; jeg har glemt hva du heter?

Det kan du si her: tarister krøllogsåvidere gmail dotten vom something

- jeg er en annen side av. Aldrieldre. Aldriyngre.
Post me.